Liv Tone Wisting

Fire intellektuelle ut av ingenting?

 En analyse av den fattige bygda Sel i Nord-Gudbrandsdalen i perioden ca. 1820-1840

Masteroppgave i historie våren 2012

Universitetet i Oslo

Jeg vil rette en stor takk til min veileder professor Jan Eivind Myhre som med sin entusiasme for historiefaget gjorde at selve veiledningsprosessen ble både interessant og lærerik.  Imidlertid ble masterprosjektet en dyr affære; i mitt arbeid med oppgaven ble jeg så begeistret for Nord-Gudbrandsdalen at det endte med hyttekjøp på Høvringen.

 Innhold

Kapittel 1: Introduksjon

     1.1 Tema og problemstilling                                                                                              4

     1.2 Presentasjon                                                                                                                  5 

     1.3 Tidligere forskning og historisk teori                                                                        15  

     1.4 Begrepsavklaring                                                                                                         18 

     1.5 Kilder og metode                                                                                                         20

     1.6 Egen posisjon                                                                                                             23

     1.7 Oppgavens struktur                                                                                                   23 

Kapittel 2: Boktilfanget og lesekunnskaper i Sel rundt 1800-tallet   

      2.1 Hva kan kildene fortelle oss?                                                                                    24

      2.2 Hva forteller skifte og auksjoner etter embetsmenn og bønder i

            tiden 1760-1800?                                                                                                        29 

Kapittel 3: Likheter og forskjeller mellom boktilfanget i Vågå og deler av 

Sunnmøre rundt 1800-tallet   

     3.1 Hvordan foregikk bokproduksjonen og bokhandelen?                                              32

     3.2 Hvordan skaffet sunnmøringene seg bøker på 1700-tallet?                                    33

     3.3 Hvilke bøker skaffet de seg?                                                                                       34

     3.4 Særlige forhold på Sunnmøre                                                                                      35

     3.5 Et metodisk problem: Kan vi stole på de kildene vi har til rådighet?                      37

     3.6 Boktilfang: Likheter og forskjeller mellom Vågå/Sel og deler av Sunnmøre         38

Kapittel 4: Allmueskolen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.

Hvordan var skolestellet i Sel?

      4.1 Utviklingen av den norske grunnskolen                                                                   41 

      4.2 Hva slags skoleholdere fikk man?                                                                              44

      4.3 Allmueskolen i Sel og Vågå på begynnelsen av 1800-tallet                                   46

      4.4 Kommunearkivet i Sel                                                                                               58

Kapittel 5: Hvilke endringer skjedde i Vågå prestegjel og annekset  Sel rundt 1830-tallet

       5.1 Offentlige bestemmelser og deres betydning for skoleutviklingen                         61

       5.2 Generelt om lokalmiljøet i Sel                                                                                  61

       5.3 Presten Hans Peter Schnitler Krags personlige egenskaper (1794-1855)             64

       5.4 Krags betydning for skoleutviklingen i Vågå                                                          68

       5.5 Omgangsskolelærer Hans Hansen Pillarviken (1798-1863)                                  78

       5.6 Hvilken betydning hadde overflyttingen til Nord-Sel for Pillarviken?                  85

       5.7 Hvilken betydning hadde Pillarviken for skolemiljøet i Sel?                              86

Kapittel 6: Oppsummering og konklusjon             

        6.1 Innledning                                                                                                                  95

        6.2 Drøfting av funn                                                                                                        95

        6.3 Indre og ytre påvirkning. Hvilke faktorer kan ha påvirket de unge mennene?      96

Bibliografi:                                                                                                                     102-105

Vedlegg:                                                                                                                          106-112

                                               Kapittel 1                       

                                             Introduksjon

1.1 Tema og problemstilling

Mitt tema vil være å finne ut hvordan den lille og fattige bygda Sel i Gudbrandsdalen, et såkalt anneks under Vågå prestegjeld, i tidsrommet ca 1820- 1840 klarte å fostre forholdsvis mange skoleflinke bondegutter som hver og en markerte seg langt utover bygdas grenser.[1] Riktignok hendte det at bondegutter allerede på slutten av 1700-tallet endte opp som dyktige studenter siden boklig lærdom var mer utbredt enn mange har vært klar over. Men det forutsatte et visst individuelt økonomisk grunnlag, og det var, med unntak av et par gårder, mangelvare i Sel i den aktuelle tidsperiode. Det er ikke dermed sagt at naturalhusholdning var det eneste økonomiske systemet på landet.2 Skatteforpliktelser og annen nødvendig handel forutsatte noe pengeøkonomi også for allmuen, men de fleste hadde ikke mer enn det de trengte for å overleve. 

 Den tilsynelatende konsentrasjonen av begavede bondegutter over en periode på ca. 20 år i den lille bygda Sel kan være verdt en undersøkelse. Spørsmålet er derfor hvilke impulser som virket i området i perioden. Det ønsker jeg å finne ut av. Det vil være aktuelt å se på både lokale strømninger og påvirkning utenfra. I den sammenhengen vil jeg bl.a. støtte meg til Jostein Fet som har gjort et grundig arbeid med å kartlegge lese- og skrivekunnskaper hos allmuen på Sunnmøre i tidsrommet 1600-1850.[2] 

 I dag benevnes bygda ofte som Nord-Sel, og er et tettsted i Sel kommune. 14. november 1907 ble Sel skilt ut fra Vågå som en egen kommune. I 2011 hadde bygda 579 innbyggere. Ved folketellingen for Vågå prestegjeld i 1865 er ikke Nord-Sel skilt ut særskilt.[3] Av den grunn kan jeg ikke angi eksakt innbyggertall for perioden jeg skal behandle, men kan bare anta at det mest sannsynlig har ligget lavere enn det er i dag. En generell befolkningsvekst tok ikke til før på midten av 1800-tallet. Dette blir beskrevet under punkt

5.7. 

Prosjektets tittel indikerer at til tross for dårlige forutsetninger, klarte fire unge menn allikevel å tilegne seg kunnskap langt utover det vanlige. For ei lita, fattig bygd må det prosentvis ha vært et høyt tall.

1.2 Presentasjon 

Som nevnt var det i perioden 1814-1860 ikke vanlig at bondesønner av allmuen utmerket seg med boklige kunnskaper. Et dårlig utviklet skolesystem med omgangsskole som det eneste alternativet for flertallet av allmuen, gjorde ikke saken noe bedre. Dette forandrer seg etter at landsskoleloven av 1860 trådte i kraft. For første gang fikk vi en gjennomgripende reformperiode i norsk skole. Desto mer interessant er det da å oppdage at et lite, unnselig sted som Sel i Gudbrandsdalen i første del av 1800-tallet hadde ikke bare en, men flere unge bondegutter som viste så store evner at de for ettertiden ble viktige samfunnsaktører. De har satt markante spor etter seg innenfor både skole, kulturliv og politikk.  

 I og for seg var dette en periode hvor den norske bonden ble fremholdt som noe særegent og positivt i norsk historie, men uten at han hadde fått noen stor politisk makt. Han representerte det selvstendige og sterke både fysisk og psykisk, og hadde aldri vært livegen sammenlignet med bønder i store deler av det føydalistiske Europa. I første delen av 1800tallet var det embetsstanden i Norge som sto for nasjonsbyggingen, og bonden var mer en slags romantisk konstruksjon i deres argumentasjon. Sannheten var at de fleste levde i enkle kår og hadde ikke store planer utover det å overleve. Bondens status var i realiteten av symbolsk art. Riktignok fantes det bønder med en viss selvbevissthet, og hvor noen endte opp som representanter på Stortinget, men de utgjorde en svært liten gruppe av bondestanden.

 Siden dette også var realiteten for Sel, kan det virke som et paradoks at vilkårene for læring tilsynelatende var så gode for den yngre generasjonen. Det kan virke som om bygda fremsto som et kraftsenter for læring etter 1830. Riktignok kom det begavet bondeungdom som Aasmund Olavsson Vinje og Ivar Aasen også fra andre småsteder i landet, men de var mer unntakene som bekreftet regelen. I Sel kom det forholdsvis mange fra et begrenset område, men hvor ingen valgte å bli igjen i ei bygd som på alle måter hadde hatt bruk for deres kunnskap. De var menn av bondestanden, og skoletilbudet var allmueskolen. Det var altså ikke barn av embetsstanden eller fra rike bondefamilier, og hvor barna nesten uten unntak fikk hjemmeundervisning av kandidater som foreldrene hadde valgt ut. For dem som hadde sine røtter i embetsfamiliene, måtte tilgangen til kunnskap fortone seg som en helt annen verden.

 Betingelse for læring er evner. Men evner er av liten verdi dersom de ikke blir brukt, og det var ikke selvsagt blant allmuen på 1800-tallet. Vi kan velge å dele dem inn  i tre kategorier: 1: folk med gode evner som aldri fikk brukt dem til noe annet enn de daglige gjøremål, 2: et mindretall som fikk mulighet til å bruke dem akademisk og intellektuelt, og 3: et fåtall som fikk mulighet til å studere.  

Jeg skal kort presentere de fire unge mennene fra Sel som har fanget min oppmerksomhet, og som er utgangspunktet for prosjektet mitt. Som gruppe tilhørte de kategori to og tre. Det er tre brødre fra Hougen-slekta: Fredrik Hougen, Pål Hougen og Engebret Hougen, og Paul Botten Hansen. I dag er de nok for det meste glemt, men på 1800tallet var de profilerte samfunnsborgere. Ibsens Peer Gynt og flere av Asbjørnsens folkeeventyr hadde nok ikke eksistert uten Engebret Hougens formidlingsevne. Dette blir nærmere belyst når jeg presenterer ham.[4] 

 Hougen-brødrene vokste opp på Hougen gård i Sel (i alt ni barn). Fem av barna var piker hvorav to døde som barn. Ole, den ene av de fire brødrene var noe original og levde på legd hos familien til han døde 84 år gammel.[5] Hougen-gården var en etter forholdene stor gård på 1700-tallet, men etter flommen, den såkalte Storofsen, i 1789 begynte det en vedvarende nedgang. Fruktbare områder ble feid ut i elva, og da kvegpest og sykdom rammet bølingen to sommere på rad like etter 1814, var nedgangen fatal. Barna vokste opp i fattigdom. Da flere frostår i 1830-årene ødela avlingen, var konkurs eneste utvei skrev Engebret Hougen.[6] Siden konkurs forutsetter pengeøkonomi, vil det si at barnas foreldre, Knut Poulsen Hougen og Mari Fredriksdatter Hougen, ikke klarte å innfri de pengemessige økonomiske forpliktelser som hvilte på gården. De av barna som fremdeles bodde hjemme måtte sammen med foreldrene, flytte til gårdens husmannsbruk i Sagdalen. 

Fredrik Hougen: (1820-1911)

Fredrik utmerket seg ganske tidlig som en oppvakt elev på bygdas omgangsskole, og endte selv opp som omgangsskolelærer i Vågå i en alder av 17 år. I sin håndskrevne bok Minner fra Sel får vi levende beskrevet en ung manns opplevelse av denne form for levebrød.[7] Han var ivrig opptatt av hvilke bøker bøndene eide og leste, og imponert over å oppdage at på enkelte gårder kunne de deklamere både Peder Paars og andre av Holbergs komedier.

I en alder av 21 år dro han til Klæbu lærerseminar for penger han hadde fikk i gave fra stortingsmann Håkasta og fra lensmann Valle.[8] Skolekassen i Vågå hvor han hadde et tilgodehavende, var tom, derfor kom de nødvendige bidrag fra andre. Beskrivelsen av turen over Dovre og til Klæbu med 12 spesidaler innsydd i vesten er et eventyr i seg selv, men er ikke et tema her.

 Seminaret var beregnet å ta to år, men pengene strakk ikke til, følgelig måtte han presse inn hele pensumet på ett år, og gikk ut med skolens beste karakter til da. I tiden på Klæbu knyttet han viktige kontakter bl.a. med Ole Vig. I dag nevnes han først og fremst som folkeopplysningsmann og en tidlig forkjemper for en felles folkeskole i offentlig regi for barn fra alle samfunnslag. Egentlig var han ingen nyskapende ideolog, men han var folkepedagogen og organisatoren som i 1850-årene formidlet de nye demokratiske skoletankene ut til et stort, nytt publikum og dermed var med å berede grunnen for de epokegjørende skolelovene for allmueskolen av 1860 og 1889. Selv om avstandene var store, opprettholdt Fredrik Hougen og Ole Vig et godt vennskap helt til Vig døde bare 33 år gammel. Det ble mye brevskriving. De var begge ivrige grundtvigianere.[9]

 Fredrik fikk etter dette en skolestilling i Fredrikstad.[10] Skolestellet her var elendig. Byen var preget av militærvesenet. Fyll og bråk var dagligdags, og interessen for allmueskolen liten. Broren Engebret skrev i sine memoarer om broren Fredrik at han raskt fikk et nært forhold til byens fremsynte sogneprest Christian Juul Sandberg som fikk stor innflytelse på hele hans tankeretning og livsanskuelse. Denne inspirasjonen var medvirkende til at Fredrik i løpet av to år fikk skikk på skolen, hevet nivået og ved hjelp av mye sang og musikk i undervisningen, fanget allmuens interesse for skole. Han innførte fellesundervisning. Tidligere hadde gutter og jenter møtt på skolen hver sin dag, heretter møtte de nå samtidig hver dag. Disse opplysningene om at Christian Juul Sandberg var Fredriks mentor må bero på en misforståelse. I følge O. Arvesen i Vaagaapresten, og som bygger på korrespondanse mellom Fredrik og presten Hans Peter Schnitler Krag, tok Fredrik raskt opp kontakten med den fremsynte presten som nettopp hadde forlatt Vågå til fordel for presteembete i Fredrikshald (senere Halden). De hadde allerede opparbeidet et nært vennskap fra prestens tid i Vågå. Krags framsynthet i skolesaker fikk stor innflytelse på Fredriks tankeretning og livsanskuelse.[11] Det må derfor være Krags innflytelse som førte til så gode resultater i

Fredrikstad, og ikke Juul Sandbergs. Fredrik fulgte bl.a. Krags råd om aldri å bruke fysisk avstraffelse. Da han etter to år fikk ny post i Kragerø som kirkesanger og allmueskolelærer, var det mange i Fredrikstad som beklaget det. Seminarlærer Jenssen skrev at det var alminnelig sorg da Fredrik forlot Fredrikstad.[12] Et av Fredriks særtrekk gjennom hele livet var at ytre betingelser aldri la noen hindring for hans utøvelse av læreryrket.

 Fredriks ankomst til Kragerø lignet mye på ankomsten til Fredrikstad. Allmueskolen var elendig. Han startet opp i dårlige lokaler, uten undervisningsmateriell og med en skolekommisjon som nedprioriterte skolen. Ved hjelp av sitt vinnende, men bestemte vesen klarte han på kort tid å innføre fag som historie og geografi, og å skaffe bedre skolelokaler. Det han ikke rakk i løpet av skoledagen tok han igjen på fritiden med gratis fellesundervisning. Han innførte hverdagsskole, og glemte aldri å arbeide for sine medlæreres kår. 

 Han ble værende i Kragerø resten av livet sitt, og var et aktivt medlem av kommunestyret. I flere perioder ble han valgt til å sitte i formannskapet. Han var en ivrig idealist som sjelden gav opp i kampen om en bedre skole. Noen av merkesakene hans fikk navn som ble husket av folk i lang tid slik som for eksempel ”Inspektørsaken”.  På få år ble Kragerø allmueskole den skolen i landet med minst frafall av elever. Som takk ble det arrangert folkefest med store og jublende opptog til ære for Fredrik da han fylte 50 år, og senere på hans sølvbryllupsdag.

 Fredriks vennskap med Ole Vig og andre elever fra seminaristtiden i Klæbu medvirket til et engasjement for skolesaker langt utover Kragerøs grenser. Både Fredrik og brødrene hans var deltakere på stiftslærermøtene i Kristiania i 1854 og på Hamar i 1857. Ole Vig var selve sjela i de første lærerstevnene, og fremsto som en viktig, men sliten debattant på Hamar i 1857. Han døde samme året. I følge brev datert 1907 fra forfatter og historiker Ivar Kleiven til Fredrik skriver han at:

  ”Jeg beklager meget, at jeg aldri har funnet anledning til at komme personlig i lag  med Deg, jeg ved inderlig godt, at et samvær med Dig, om bare et par aftener, vilde  være en stor berigelse. Jeg kom nemlig lidt for sent paa scenen til at lære personlig  at kjende den flok af begavede mænd, der hørte til Vigs ”skole”. Vig selv var jo  forlængst bortvandret da jeg ble voksen og verken Olafsen, Reitan, Sæter, Engebret  Hougen eller Dig har jeg havt den glæde at kjende personlig. Den eneste var Din  afdøde broder Paul; men han var saa altfor beskeden naar det gjaldt hans eget  arbeide og var dessuten temmelig sygelig, efterat jeg lærte at kjende ham.” [13]

 Fredriks virke som folkeopplysningsmann, skolemann og politiker ble belønnet med en storslått begravelse på statens bekostning i 1911, visstnok den største begravelsen i Kragerøs historie.

Paul Hougen: (1822-1905)[14]

Paul var den mellomste av brødrene, og den som er minst kjent, men også han skoleflink. Da storebror Fredrik hadde fått stillingen i Fredrikstad, tok han Paul og Engebret ned til seg for å forberede også dem til opptak ved Klæbu seminar i 1843. Begge besto, og lik broren gjennomførte de seminaret på ett år pga. pengemangel, også de med beste karakter. Jeg har lett igjennom listen til ”Klæbu seminars dimittender” i perioden 1839-1892 og funnet svært få som fullførte på kun ett år.[15] Jeg kan nevne som et eksempel at av de 100 første innskrevne kandidatene etter starten i 1839, er det ti kandidater som fullførte på ett år. Tre av disse var brødrene Hougen.

 I sitt yrkesaktive liv bodde Paul i Fredrikshald hvor han var inspektør ved Fredrikshalds folkeskole. Ivar Kleivens karakteristikk av Paul sier vel det meste; han var altfor beskjeden med sine arbeider hvilket kan tyde på et godt hode selv om lite er kjent for allmennheten, dessuten var han mye syk. 

Engebret Hougen: (1826-1891)

Annerledes da med den utadvendte skolemannen, folkeopplysningsmannen, forfatteren, og fortelleren Engebret, i dag kanskje mest kjent for sin vakre vise Avskjed med Høvringen og Pål sine høner. All hans diktning er på bygdemålet fra Sel. Han ble av sin skolemester beskrevet som en morsom og munter pjokk, men også svært begavet. Det ble tidlig oppdaget at han hadde et sjeldent fortellertalent som sambygdingene hadde mye glede av når de var samlet på lørdagskveldene.[16] Han hadde litt å slekte på. Både oldefaren og bestemoren fra Ottadalen var viden kjent for sitt oppkomme av fortellinger, eventyr, viser og sagn.

 Peter Christen Asbjørnsen hadde kommet over dette frodige fortellermiljøet i Sel på en av sine turer oppover Gudbrandsdalen høsten 1842 for å samle eventyr og sagn, og bestemte seg for å ta en nærmere titt, men fant ikke det han håpet på. Da ble det sendt bud etter Engebret som i to dager satt på skysstasjonen Laurgard og lot fortellingene strømme ut. Lite ante gutten da at hans historier skulle bli til et av verdens mest kjente teaterstykker, Peer

Gynt, i tillegg til andre kjente folkeeventyr som Kari Trestakk, Veslefrikk med fela, Mestertyven etc. Selv skrev han i et senere brev at: ”Asbjørnsen var som bekjent vàr til å merke uægte Tildigtninger. Han tog imidlertid her til Takke med mine Kombinationer, idet jeg forbandt 3 Sagn til et: Per Gynt, Valabudeierne og Kjetten på Dovre.” Dette avslørte Asbjørnsen, men forsto å dra nytte av det.

 Som nevnt fullførte Engebret Klæbu seminar, fikk deretter i 1846 stilling ved Fredrikshald Realskole, og var en velansett og avholdt lærer. I 1851 ble landets første stiftlærermøte avholdt i Kristiania, og Engebret ble valgt som ”deputert” fra Nedre Borgesyssel Provstis Lærerforening.[17] Det skulle tas stilling til en kongelig proposisjon til ny skolelov, og det fremgår at Engebret var den eneste i forsamlingen som forsto hvordan man formelt skulle gå frem med dette arbeidet, og hans forslag ble tatt til følge. Før deltakerne skiltes, ble det bestemt at slike sentralmøter for fremtiden skulle avholdes hvert tredje år for å vedlikeholde samarbeidet mellom stiftets lærerforeninger, og dessuten at det skulle opprettes et tidsskrift for lærere. Bladet kom ut kort tid etter med navnet Almueskoletidende, men det fikk ikke noe langt liv. I 1853 kom derfor et nytt tidsskrift, Den norske Folkeskole med Ole Vig som hovedredaktør. Dette må vel kunne sies å være de eneste resultatene av det første stiftsmøtet for lærere, idet Odelstinget i 1851 henla den kongelige proposisjon til ny skolelov.  Men som vi ser, Engebret var sterkt i forgrunnen når det gjaldt arbeidet for en utvikling av norsk skole, og deltok aktivt på de følgende møter som ble avholdt hvert tredje år. 

 I 1855 fikk han ny stilling på Nes på Hedemark som bestyrer av den såkalte høyere allmueskolen. Den var beregnet på voksen bondeungdom, men ble også en lærerskole for allmuelærere. Flere av bygdas skolelærere fikk sin opplæring hos Engebret, og mange nevnes med ros. Både sangforeningen og musikklivet på Nes hadde en oppblomstring under

Engebret, noe hedmarkingene viste med ”en rørende hengivenhet” som det står.[18]

 Engebret var nå gift og hadde barn, men selv om boligen var liten, hadde han stadig besøk av ivrige skoleforkjempere som Ole Vig, Ole Arvesen og en rekke andre inkludert brødrene som alle overnattet på flatsenger. Ole Arvesen grunnla i 1864 Sagatun Folkehøyskole på Hamar. Det var Norges første folkehøyskole. Han hevdet at det var Engebrets grunnleggende arbeid på Hedmark som gjorde at han valgte Hamar som sete for skolen.[19] Også han var ivrig grundtvigianer.

 I 1859 flyttet Engebret til Tønsberg for å overta stillingen som klokker og skolestyrer for allmueskolen der.  I 1871 var han et av medlemmene i kommisjonen som skulle utarbeide lov for byfolkeskoler. Loven ble vedtatt i 1880, men ikke sanksjonert![20] Prinsippene tok han med seg, og arbeidet iherdig for å organisere sin egen skole i samsvar med lovutkastet: Man skulle avgrense elevantallet pr. klasse og øke antall timer.  Historie, geografi, naturfag, tegning og gymnastikk skulle være egne fag. Tidligere var det fagene lesning, religion, sang, skrivning og regning som hadde stått i sentrum for undervisningen. En viss interesse for samfunnsfag hadde riktignok vokst frem, men ikke som egne fag. Dersom det skulle skje, ville religionsundervisningen få mindre plass. Nettopp dette hadde det vært vanskelig å få aksept for. 

 Han var også levende opptatt av lærernes kår, og fikk stiftet Søndre Jarlsberg lærerforening i 1860. I tillegg skrev han om skolesaker i Den norske Folkeskole, Norsk Skoletidende og Vor Ungdom. I perioden 1867-71 var han redaktør av Tunsbergeren og i

1880-81 av Tønsberg Blad.

Foreldrekontakt er ikke bare et begrep i dagens skole, men forekom også i eldre tid. Engebret arbeidet i årevis for å ha en dialog med de der hjemme som sendte barna sine til hans allmueskole, og var stadig på besøk i hjemmene. Av disse besøkene ble det etter hvert klart for ham at byen manglet steder hvor folk kunne møtes for å få litt kulturelt påfyll i hverdagen. Riktignok fantes det religiøse oppbyggelsesmøter i Foyngården, men ellers ingen god eller “uskadelig”, som man kalte det, underholdning for arbeiderklassen. Han ønsket seg et slags folkeopplysningssted med foredrag, bibliotek, sang og musikk. Og hvorfor ikke en dansekveld av og til? Det var et møysommelig arbeid for å få dette i gang, og årene gikk, men i 1866 klarte han sammen med Sven Foyn å starte Tønsberg Arbeiderforening. Foreningen ble svært populær, og fra alle hold i samfunnet fikk den støtte. Aktiviteten var stor, og foredragsholderne mange. Ole Arvesen var bl.a. innom og underholdt med opplesning og foredrag. Foreningens program skulle ikke være politikk. Man ønsket et nøytralt sted hvor alle kunne føle seg velkomne. Det klarte den selv da det politisk stormet som verst i siste del av 1800-tallet, med riksrett for de konservative og tilsvarende styrking av arbeiderrørsla. Vi omtaler gjerne perioden etter 1860-70-årene som en helt ny tid i landet, gjerne kalt det store hamskiftet. Grunnleggende økonomiske, sosiale og kulturelle omveltninger fant sted og resulterte i befolkningsvekst, industrialisering, urbanisering og utvandring. Engebrets arbeid for foreningen førte til at han ble skviset ut som redaktør av den konservative avisen

Tønsbergs Blad i 1881. 

 I 1928 ble det avduket en byste av Engebret i arbeiderforeningens festsal. På kirkegården i Tønsberg hvor han ble gravlagt, reiste tidligere elever en ca. tre meter høy gravstein på graven hans med innskriften: ”Reist av takknemlige elever”.

Paul Botten Hansen: (1824-1869)

Fra en helt annen slekt kom denne mannen som også har satt varige spor etter seg som universitetsbibliotekar og litteraturkritiker.[21] Utgangspunktet hans var etter datidens forhold dårlig. Paul ble født utenfor ekteskap, og vokste opp hos morens foreldre i Sel på Botten gård som den gang var skysstasjon for veifarende. Besteforeldrene var snille og oppvakte folk. De to ugifte onklene som også bodde på gården var handelskarer, og tok rett som det var, turer til Kristiania. For et oppvakt barn med mye fantasi må denne oppveksten ha fortonet seg som et eventyr. Her kom alle salgs folk innom med nyheter fra fjern og nær. Gården var selve nyhetssentralen i bygda, og det har nok vært mer enn èn kveld hvor Paul har sittet lenge oppe. Gården var som en børs, skrev den konservative historieprofessor Ludvig Daae (18341910).[22] Mange av opplevelsene og erindringene fra denne oppveksten ble etter hvert til satiriske noveller.

 For øvrig er Daaes biografi om Botten Hansen interessant sett i et kultursosiologisk perspektiv. Jan Eivind Myhre gir i sin bok Kunnskapsbærerne 1811-2011, en skildring av den konservative filologen og senere professor Daaes syn på ulike grupper i samfunnet.[23] Det var de vellykkede akademikere han satte pris på, de som hadde latin som obligatorisk fag til examen artium. Beherskelse av latin var et kjennetegn på eliten, skriver Myhre. Daae var lite begeistret for mennesker som han anså å komme fra “tarvelig” opphav, antakelig fordi han mente de manglet dannelse. Botten Hansens oppvekst og bakgrunn passet utmerket til det sjiktet Daae karakteriserte som tarvelig, og av den grunn under hans verdighet å befatte seg med. Det er derfor interessant at nettopp denne konservative professoren fant Botten Hansen verdig en biografi. Kan hende hadde det noe med at de senere vanket i den samme intellektuelle kretsen, og hvor Daae med egne øyne kunne observere at det også kom begavede mennesker fra allmuen.              

 Relativt sett hadde Paul en god oppvekst. Besteforeldrenes gård var ikke av de minste, og de sørget for ar Paul fikk både ”suvl og grjon” hvilket betyr at han fikk både smør og mel.[24]  

 Gutten var glad i å lese, og startet tidlig å samle på bøker, noe han fortsatte med gjennom hele livet. Det sies at han allerede før han fylte sju, hadde skrevet sin første fortelling

St. Hansnats Eventyr.[25] Han var også fingernem, og skar fine småting i tre. 

Som 15-åring ble han sendt til Lillehammer for å lære handelsbransjen, lik onklene. Han fikk jobb hos en kjøpmann som hadde liten omsetning i butikken. Det var lykken for Paul som hadde rikelig med tid bak disken til å lese og dikte vers som han skrev ned på innpakningspapiret. På den måten fikk han både ”publisert” versene sine fordi kundene leste det han skrev, og han oppnådde dessuten en viss oppmerksomhet. Flere oppdaget denne talentfulle gutten, og i 1845 fikk han jobb som kontorist hos sorenskriveren i byen. Han må ha hatt en viss tiltro til Paul, som ikke gikk av veien for å finne de lovparagrafene han mente var rett, og konsiperte dommer. Vi får tro at sorenskriveren tittet ham litt i kortene!

 I denne tiden leste Paul til artium, og fikk god hjelp av læreren Marcus Thrane. Selv om Paul senere i livet ikke identifiserte seg med Thranes politiske ideer, var han den første til å snakke pent om sin tidligere lærer. 

Han flyttet i 1847 til Kristiania, og fikk sin artium samme året. Etter det gamle systemet hadde han da fullført “Første Examen” ved universitetet, og ble immatrikulert. Årene som student ble en kronglete og ulendt vei for Paul, og karakterene ble aldri noe å skryte av. Riktignok deltok han på forelesningene til både R. Keyser, L.C.M. Aubert og J.S. Welhaven, men valgte å gi seg etter å ha fullført den såkalte “Annen Examen” våren 1850. Senere skildret han hvor vanskelig det var å være fattig bondegutt med drøm om en universitetsutdannelse, og uten noe hjelpeapparat i en storby. Frustrasjonen ble til dikt, et av mange i rekken som han skrev, og også ofte fikk publisert i ulike aviser. Flere av diktene er ganske verdiladet. Han følte seg ofte i konfliktsituasjoner mellom egne behov og mer høyverdige motiver og verdier. Det var en sjelestrid mellom det materielle og det ideelle. En oppvekst uten foreldrene hadde også satt sine spor. Han fikk dessuten ofte hard medfart av kritikere som harselerte over de publiserte diktene hans. Men han var også en samfunnskritiker, og skrev ofte om politikk og andre aktuelle temaer i tiden i det satiriske ukebladet Andhrimer som han gav ut sammen med Ibsen og Vinje. 

 Han hadde nå bestemt seg for at det var skribent han ville bli, og etter 1848 arbeidet han som redaktør i Illustreret Nyhedsblad. I 1854 ble han assistent i Riksarkivet. I 1860 fikk han ansettelse som amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og ble værende som bibliotekar der. Redaktørstillingen beholdt han hele tiden ved siden av, med unntak av et par år hvor han bare skrev litteraturmeldinger. Selv om mye av forfatterskapet var hentet fra hjembygda og lokale forhold, var han hele livet en motstander av norksdomsrørslas språklige reform. Det resulterte i feider med både Ole Vig og Vinje.

 Hans lidenskap for bøker gjorde at bostedet hans i Rådhusgaten ble et yndet samlingssted for mang en lærd mann i samtiden. Både Ibsen, A.O. Vinje, Sars, Bjørnson, Ivar Aasen, Asbjørnsen, L. Daae med flere var i tur og orden faste deltakere i dette miljøet som fikk navnet ”Hollenderkretsen”. Som vi skjønner var dette et kulturelt kraftsenter hvor mange av de personligheter vi forbinder med 1800-tallets kulturelite var samlet, og det var høyt under taket, uttalte Ernst Sars. Paul var selv ivrig til å fortelle om sin hjembygds sagntradisjoner, og vi vet at Asbjørnsen fikk kjennskap til andre varianter av de sagnene han tidligere hadde fått overlevert muntlig av Engebret Hougen. 

 Paul hadde enn ganske stor litterær produksjon, men ble aldri noen anerkjent forfatter. Det kan virke som om han kom litt i skvis mellom andre forfattere i samtiden. Han hadde mange å konkurrere med, ikke minst fra sin egen krets. Han døde 7. juli i 1869.

Hougen-brødrene og Botten Hansen var menn som ikke på grunn av, men til tross for vanskelige kår, hadde styrke og mot til å kjempe seg frem, først til utdannelse og senere ble de med sitt engasjement viktige personer i samtiden både for skole og kultur. De måtte alle ut av bygda for å få utnyttet evnene sine.

Jeg skal også kort presentere prest og skolemester i Sel og Vågå i den perioden de unge mennene var skoleelever. Hvert prestegjeld hadde en skolekommisjon som besto av prestene, lensmannen, medhjelperne (som var bønder) og prestegjeldets valgmenn og dessuten av prosten når han hadde anledning til å møte.[26] De største administrative oppgavene lå på sognepresten. Prestene hadde derfor stor innflytelse over skolestellet på landsbygda. Dette vil jeg komme tilbake til.  

 I Vågå hadde presten Hans Peter Schnitler Krag (1794-1855) sitt virke fra 1830 til 1842. Han var en foregangsmann når det gjaldt skole og undervisning.28 Han klarte i 1835 å få opprettet en fastskole-ordning i Vågå, en av de aller første på bygdene i Gudbrandsdalen. I allmueskoleloven av 1827 var det nedfelt at det ved alle hovedkirker skulle opprettes en fast skole, men det tok mange år før det var gjennomført på landsbasis. Krag fikk også i stand et regelmessig lærerseminar hvert år for prostiets lærere.

Skoleholderens navn var Hans Hansen Pillarviken (1798-1863). Han fikk sin opplæring av presten Krag. Pillarviken var selv fra små kår, men klarte å arbeide seg frem til en respektert skolemester for bygdas barn. Lenge før skolestuene fikk en fast plass for undervisningen, hadde Pillarviken etablert en fastskole i anneksbygda Sel. Selv var han ivrig opptatt av fortellerkunsten, og brukte mye tid både på å fortelle eventyr og sagn, og å skrive dikt og historier. Hele livet var han splittet mellom det religiøse og det verdslige. Han var dypt religiøs og samtidig svært fasinert av det annet kjønn og godt drikke. Han opplevde i perioder store personlige kriser som nesten knekket ham som menneske.

De første tiårene av 1800-tallet var preget av dyptgripende religiøse og idemessige rivninger. På den ene siden hadde man opplysningstidens ideer med rasjonelle løsninger i sterk kontrast til nye vekkelser som den pietistiske haugianismen og andre beslektede retninger. Det kunne også være mer lokale varianter, som dannet seg rundt karismatiske skikkelser, som for eksempel Vis-Knut i Gudbrandsdalen. På det verste splittet det både familier og bygdelag. Midt oppe i dette skismaet levde Pillarviken. Hvilken betydning presten Krag og Pillarviken hadde for det lokale miljøet vil bli belyst grundig. 

1.3 Tidligere forskning og historisk teori

Av det skriftlige materialet jeg kommer til å benytte meg av, er noe direkte knyttet til bygda

Sel og omegn, og omhandler både skole og miljø. I tillegg har det vært forsket mye på

28 Mørkhagen 1997: 40-41

utdanning, lese- og skrivekyndighet i Norge generelt. Både den lokale og den regionale forskningen vil bli benyttet i mitt prosjekt.  

Det finnes også mye skriftlig materiale fra Sel innenfor eventyr- og sagn-sjangeren. Peter Chr. Asbjørnsen brukte mye av stoffet han fant her i eventyrene sine, hvilket, som nevnt, blant annet resulterte i Ibsens mest kjente skuespill Peer Gynt. En rekke folketoner stammer også fra Sel, og dette har tiltrukket folk med kulturfaglig bakgrunn. Fortellingenes opprinnelse og sannhetsgehalt har vært omstridt, og også folketonenes opprinnelse, men det er tvilsomt om hva som kan betegnes som forskning.[27] Det riktige ordet er vel heller faglitteratur og skjønnlitteratur. En stor bidragsyter i så måte har lokalhistorikeren Ivar Kleiven vært (1854-1943). Kleivens historiesyn, slik det fremkommer i bygdebøkene og de andre kulturhistoriske arbeidene hans, fremstår ofte som litt antikvariske. Formålet hans var først og fremst å dokumentere en livsform som var i ferd med å forsvinne. Han skrev konsekvent på lokaldialekt, som kan være vanskelig tilgjengelig for moderne mennesker.[28] Allikevel har han faglig sett et godt ord på seg. Innenfor norsk historieforskning har lokalhistorie utviklet seg til en spesialitet ulikt andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Jan Eivind Myhre påpeker i sin bok Mange veier til historien betydningen av denne tradisjonen, og hevder lokalhistorie har vært viktig for den faglige integrasjonen i det norske historiemiljøet.[29] Men han påpeker også svakheter ved denne type historieskrivning. Lokalhistorie er ofte oppdragsforskning som konsentrerer seg om bredde og ikke dybde, med de vitenskapelige begrensninger det medfører. Dette kan ha en viss relevans for Kleivens litteratur. 

 Når man kommer inn på språket og dialektene, ser vi at noe forskning har vært gjort av blant annet Frik Hougen.[30] Han var barnebarn av Fredrik Hougen, rektor ved Stavanger lærerskole, og døde før han fikk fullført sin doktoravhandling på begynnelsen av 1960-tallet. I sin hovedoppgave analyserte han Engebret Hougens bygdemålsdiktnig. Det han vektla var hvilken språkform en utflytter valgte når han laget dikt om hjembygda si. Han analyserte også i hvilken grad det nye landsmålet påvirker lokale dialekter i skriftspråket. I den grad Engebret valgte å bruke lokaldialekten sin var dette en relevant problemstilling. 

                    I 1935 publiserte han også en artikkel i Syn og Segn om lesekyndigheten i Nordre

Gudbrandsdalen med vekt på Vågå i siste halvdelen av 1700-tallet.[31] I en annen såkalt

”monografisk skisse”, som han selv har kalt det, har Frik Hougen gitt en beskrivelse av skoleforhold i Sel på 1800-tallet basert på den originale og begavede omgangsskoleholderen Hans Hansen Pillarvikens virke i bygda.[32] Vi får også et innblikk i prestenes betydning for kvaliteten på skoleholdet i området. Den som særlig fremholdes er den tidligere nevnte Vågåpresten Hans Peter Schnitler Krag. 

 Birger Sivertsen har også skrevet om Pillarviken.[33] Han har gitt oss et innblikk i hvilket strev det var å være en idealistisk omgangsskolelærer som dessuten ble påført ekstra belastninger fra hold man ikke skulle forvente. Han fikk hard medfart av Asbjørnsen. Dette preget ham hele livet. 

 Sverre Mørkhagen har gitt bygda en omfattende omtale i sin studie av Per Gynt.[34] I sitt forsøk på å finne frem til en indre sammenheng i Peer Gynt-tradisjonen som igjen leder frem til en dikterisk forløsning av stoffet gjennom Ibsen, er bygda Sel viet mye oppmerksomhet på 1800-tallet.  

Vi befinner oss i tiden for overgangen fra omgangsskolene til de såkalte fastskolene på landsbygda som er beskrevet av blant annet Gro Hagemann.[35] Omgangsskolene var, som navnet forteller, en skoleordning der læreren gikk fra gård til gård for å undervise. Det var ensbetydende med vanskelige arbeidsforhold for lærerne, og tilsvarende slett undervisning for barna. Skoleforordningen av 1739 bestemte at hver bygd skulle ha fastskole, men lite var skjedd da den nye skoleloven, den såkalte lov om allmueskole på landet, trådte i kraft i 1827. Heller ikke den gav noe særlig utslag i forbedret skolestell fastslår Hans-Jørgen Dokka i boken om utviklingen av den norske allmueskole fra 1739-1989.[36] For øvrig var undervisningen avhengig av prestenes initiativ og interesse for skolestell i de enkelte prestegjeld. Hvert prestegjeld skulle etter den tidligere omtalte landsskoleloven av 1827 ha en skolekommisjon bestående av prestene, lensmannen, medhjelperne, som var bønder, og prestegjeldets valgmenn, og dessuten prosten når han hadde anledning til å møte. I praksis hadde presteskapet stor innflytelse over undervisningen siden det var de som underviste de fremtidige lærerne. Retningslinjene i loven foreskrev dessuten at lesningen i allmueskolen skulle tjene religionsundervisningen. Det skal liten fantasi til for å tenke seg resultatet: Det var ikke opplysningsideer som var det mest fremtredende i allmueskolen i første delen av 1800-tallet. 

 Når også mye av det økonomiske ansvaret for allmueskolen ble lagt på det lokale samfunnet, lå det i kortene at kvaliteten på skolestellet jevnt over var dårlig. Typiske for skolen var en fattig omgangsskoleholder, og hjelpemidlene var ikke mer enn at de fikk plass i skreppen hans på ryggen. Selv langt innpå 1840-tallet hadde lite skjedd både i forhold til etablering av fastskole, utvidelse av skoletiden og kvaliteten på lærerne generelt. Fremdeles var det mange som søkte lærergjerningen kun for å slippe militærtjeneste etter 10 år i skolen (senere sju). Omgangsskolelærerne skulle ha fri kost og losji rundt på gårdene hvor de holdt skole, i tillegg til minst 20 spesidaler pr. år. Lønn til kirkesangere og andre fastskolelærere nevnes ikke i loven. Stortinget var ingen pådriver for et bedre skolestell. 

Kjell Ivar Vannebo, Jostein Fet, Lis Byberg med flere har forsket på utviklingen av lese- og skriveferdigheter på bakgrunn av den spesielle norske språksituasjonen.[37] Det var stor avstand mellom skrift- og talespråk pga. unionen med Danmark. Det var også store regionale forskjeller. Dette perspektivet vil bli utredet nærmere.  

1.4 Begrepsavklaring 

Bruken av ordet allmue går langt tilbake i tid.[38] I den dansk-norske litteraturen ble det mye brukt som en fellesbetegnelse på den store og uensartede gruppen av bønder som besto av både selveiere, husmenn og leilendinger. Men også andre grupper av befolkningen som fiskere, sjøfolk og tjenestefolk hørte med til betegnelsen allmuen. Jostein Fet konkluderer med at folketellingene på Sunnmøre i 1769 og 1801 viser at henholdsvis 99 % og 98 % tilhørte allmuen. Lis Byberg omtaler i sin doktoravhandling befolkningen på landsbygda som bønder og ikke allmue, men definerer sammensetningen av klassen på samme måte som Fet.[39] Som vi ser omfatter begrepet allmuen nesten hele befolkningen, og selv med noe variasjon kan man regne med at også befolkningen i Sel, tilhørte allmuen. Unntaket var embetsstanden.

Til denne standen regnet man prester, sorenskrivere, offiserer og leger.

Hva legger man i begrepet å kunne lese?  Jostein Fet hevder at antall bøker i privat eige vil være en indikator på lese- og skriveferdigheter blant folk, og at en kartlegging av disse vil være viktig.[40] I den grad allmuen eide og kjøpte bøker, var det for å lese dem, ikke ha dem som pynt, derfor er de en egnet indikator. Det var generelt lite penger blant folk. Moderne pengeøkonomi var ikke vanlig i bondebefolkningen før mot slutten av 1800-tallet etter den industrielle revolusjonen. Byttehandel var nok mere utbredt selv om det også var penger i omløp. På bakgrunn av dette er det naturlig å trekke den konklusjon at de bøkene allmuen skaffet seg ved kjøp, ble lest. Det lille de måtte ha av penger ble ikke kastet bort på tull. Ikke alle har vært enige i denne konklusjonen som innebærer en avvising av den tradisjonelle oppfatningen om at flertallet av befolkningen først lærte å lese langt inne på 1800-tallet. Lis Byberg tar opp problematikken, og henviser til Knut Tvedt som hevder at det var de bedrestilte som først og fremst skaffet seg bøker.[41] Lis Byberg på sin side argumenterer for at skifteprotokollene og sjeleregistrene sett i sammenheng bekrefter funnene til Fet som konkluderer med at også allmuen allerede fra midten av 1700-tallet hadde relativt gode leseferdigheter. Det var særlig skoleforordningen av 1739 om skolene på landet som satte fart i leseferdighetene. Dette stemmer også godt overens med funn både i Europa og i Norden fra samme periode, og motivasjonen var i hovedsak religionen. Behovet var å kunne lese oppbyggelsesbøker. Etter at konfirmasjonen ble innført i 1736 i Norge, ble det særlig viktig.

Søndag 29/5-2011 kunne man i Aftenposten lese en artikkel av Lars-Ludvig Røed med overskriften Vi var smartest i Europa. Den baserte seg på forskerne Bo Poulsen ved Roskilde Universitetet og Jelle van Lottum ved University of Cambridge som har gjennomgått egenattester fra ca. 1000 sjømenn i årene 1756-83 som oppbevares i National Archives i London. Resultatet var oppsiktsvekkende. Det viser at nordiske sjøfolks lese-, skrive- og regneferdigheter fullstendig overskygget sjøfolk fra andre steder i Europa i perioden, og særlig sjøfolk fra Syd-Europa. Artikkelen er publisert i Scandinavian Economic History Review. Forklaringene kan være mange, men religionen var nok en av dem hevder Røed. Den lutherske læren sto sterkere i nord enn i sør, og et viktig trekk ved den var at allmuen og de ikke-lærde skulle få økt sin fromhet og gudsfrykt. Bibelen ble veiviseren, og den måtte kunne leses.   

 Johannes J. Helgheim hadde et litt annet utgangspunkt da han på slutten av 1970-tallet foretok en undersøkelse av prosentvise leseferdigheter i fire forskjellige prestegjeld, basert på opplysninger fra sjeleregister fra 1730-årene.[42] Se tabell 1 i vedlegget side 106. 

 Tabellen viser at en relativ stor del av befolkningen allerede på 1730-tallet kunne lese. Det som er særlig interessant er at allmuen allerede før skoleforordningen av 1739 hadde så gode lesekunnskaper, og ikke bare de selveiende bøndenes og deres barn. Den utbredte oppfatningen har vært at det var forordningen som satte fart i leseferdighetene rundt om i landet, men det stemmer ikke i henhold til Helgheim. Han har undersøkt en rekke sjeleregister rundt om i landet fra 1770 og til 1800-tallet, og funnet ut at det foregikk en jevn stigning i leseferdighetene gjennom siste del av 1700-tallet, men at det ikke dreide seg om noe radikalt brudd etter 1739. Selv om Helgheim hadde et litt annet utgangspunkt enn Fet og Byberg, ser vi at konklusjonene totalt sett blir de samme. 

 Dette er ikke i tråd med Gro Hagemanns uttalelse om leseferdigheter i den gamle allmueskolen.[43] Hun refererer til 1830-tallet, og anfører at man regnet med at bare ca. 20 prosent av allmenskole-elevene hadde lært å lese. Det er antakelig Dokka fra 1967 hun refererer til, og er i utakt med det de ovenstående forskerne har konkludert med. At norske skolebarn på landet, 100 år etter skoleforordningen av 1739, skulle lese mye dårligere enn sine jevngamle hundre år tidligere, rimer ikke. Forklaringen kan ligge i det faktum at Dokkas undersøkelse er over 40 år gammel. Nyere forskning har, som jeg har beskrevet, vist at leseferdighetene antakelig var mye bedre enn først antatt, og det kan være forklaringen på Gro Hagemanns utsagn.  

 På bakgrunn av dette tar jeg utgangspunkt i Fets konklusjon om at leseferdighetene blant folk var relativt god allerede på 1700-tallet, men med variasjoner fra et område til et annet.

 I arbeidet med å finne ut hvordan det sto til i Sel, vil det bli lagt vekt på antall bøker i privat eie på bakgrunn av skrifteprotokoller og sjeleregistre. 

 Som det vil fremgå av prosjektet, er det leseferdigheter og ikke skriveferdigheter jeg har konsentrert meg om. Oppgaven ville blitt altfor omfattende dersom jeg skulle kartlegge begge deler. Det er et bevisst valg fordi det var leseferdighetene statsapparatet hadde fokus på da det la til rette for en generell opplæring av befolkningen på 1700-tallet, og som la selve grunnlaget for videre læring. Skriveopplæringen var mer spredt og vilkårlig helt inn på 1800tallet. Helt utelatt er det dog ikke. Som oppgaven vil vise, tangerer jeg temaet skriving flere ganger der det er naturlig.

1.5 Kilder og metode

I arbeidet med hovedtemaet som er de unge begavede mennene fra Sel i perioden 1820-1840 kommer jeg til å bruke tre typer skriftlige kilder: 

              1: Den ene er håndskrevne originaltekster fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av

1900-tallet nedskrevet av Fredrik Hougen.[44] Det dreier seg både om samtidsberetninger fra Sel på 1800-tallet, og episke fortellinger helt tilbake fra middelalderen. De kan regnes som primærkilder selv om sistnevnte ikke er øyenvitneskildringer. I disse håper jeg å finne ut noe om bygdas betydning for brødrene Hougens genuine interesse for det boklige gjennom hele livet. 

 2: Den andre typen kilder er tilgjengelig forskning og skjønnlitteratur, og er en blanding av primær- og sekundærkilder. Noen av disse kildene bygger på arbeider andre har utført tidligere, og regnes av den grunn for sekundærkilder. 

 3: Den tredje er skoleprotokoller fra 1800-tallet, som finnes tilgjengelig i arkivet hos kommuneadministrasjonen i Sel i tillegg til skifteprotokoller, auksjonsprotokoller, sjeleregistre etc. som oppbevares hos Riksarkivet/Statsarkivet. Jeg er usikker på hvordan leseferdigheter ble målt i tidligere tider. Det er vanskelig å lese ut fra skoleprotokollene hvor flinke barna var til å lese. Imidlertid er de samtidige kilder fra en annen tidsperiode. Det i seg selv er interessant. Metodisk er det derfor ingen grunn til å forkaste dem, men anvende dem med et kritisk blikk. 

 Skifteprotokollene, auksjonsprotokollene og noen av sjeleregistrene jeg kommer til å henvise til er allerede tolket og vurdert av Fredrik Hougen og Jostein Fet. Av den grunn antar jeg at kildeverdien er god for denne typen primærkilder. 

 Jeg er klar over at mye av det håndskrevne stoffet jeg har tigjengelig av eldre årgang, må forstås etter den tidens premisser. Det er skrevet i en helt annen tid, da man la andre kriterier til grunn for det man skrev ned sammenlignet med vår tid. Det er ikke nødvendigvis negativt, fordi det kan fortelle noe om den aktuelle tidsperioden. Å lese/forstå en kilde som et resultat av faktorer i samtiden, er å utnytte kildens levningsaspekt.[45] Typisk lesemåte vil da være å analysere opphavspersonenes tanker og meninger om politikk, samfunn, historie, religion etc. for å finne ut hva han/hun var påvirket av. Ved gjennomlesing av både den håndskrevne og den trykte litteraturen har jeg bl.a. fått vite at grundtvigianismen sto sterkt i det miljøet jeg beskriver. Det har mest sannsynlig påvirket opphavspersonenes syn på ulike temaer de skriver om. Historiografisk kan tekstene si noe om vitenskapsteoretiske og metodologiske standpunkter. Dette vil kreve en ganske omfattende analyse av materialet jeg har tilgjengelig. Oppgavens art og omfang tilsier at jeg nok må begrense det betraktelig. I stedet for analyse kaller jeg det forklaring. Min oppgave blir da å forklare hvorfor det kunnskapsmessige nivået hos de omtalte fire personene i Sel var så høyt i perioden 1820-40. Motiver og årsaker til det håper jeg å finne i tilgjengelig litteratur. De håndskrevne skriftene er fortellinger som kan være med på å forklare endringer i miljøet. Noe må ha endret seg siden vi ser en så markant oppblomstring av kunnskap innenfor et begrenset tidsrom. Endringene kan være forårsaket av både menneskelig handling på den ene siden, som for eksempel dugelig prest og lærer, og av andre tilfeldige hendinger eller årsaker på den andre siden. Det kan være alt fra offentlige bestemmelser til gode vekstvilkår for økonomien hos lokalbefolkningen slik at de eventuelt kunne betale for opplæring. Ottar Dahl kaller det intensjonale og kausale forklaringer.[46] 

Ved gjennomlesing av den håndskrevne litteraturen har det gang på gang slått meg hvor godt det er komponert og konstruert. Det virker gjennomgående selvforklarende. Foreløpig har det ikke vært behov for meg å måtte ty til de såkalte nomologiske forklaringene for at innholdet skal gi mening. Det tar jeg som et godt tegn for at det skal ha verdi som kilde, selv om de ikke bør brukes ukritisk. 

Jeg nevnte innledningsvis Jostein Fets kartlegging av lese- og skriveferdigheter i deler av Sunnmøre i perioden 1600-1850. Metodisk vil det være nærliggende å bruke komparasjon for å få frem eventuelle likheter eller variasjoner mellom Sunnmøre og Sel, og det forutsetter en kartlegging av tilsvarende forhold i Sel.

 Selv om omfanget av mine funn i Sel ikke kan bli av Fets dimensjoner, tidsperspektiv og plasshensyn tatt i betraktning, er det allikevel grunn til å tro at det jeg måtte finne vil kunne brukes i en sammenligning med Sunnmøre. Håpet er at funnene vil kunne si noe om hvilke kunnskapsmessige strømninger som rørte seg i Sel i tida rundt 1800-tallet. 

 Til en viss grad vil også kronologi bli benyttet. Det er særlig aktuelt i forbindelse med utviklingen av et statlig lovverk innenfor den generelle skoleutviklingen i landet. Formålet er å vurdere hvilken betydning lovverket har hatt for en bedring av allmueskolen i Norge, og særlig på landet som er mitt felt i dette prosjektet. 

 Det vil også være aktuelt å besøke Kommunearkivet i Sel. Jeg har snakket med kommunearkivaren som kunne fortelle at arkivet inneholder skoleprotokoller fra 1800-tallet.  Planen er å danne meg et inntrykk av fremmøte, karakterer som ble gitt og ellers det jeg måtte finne av opplysninger som kan belyse skolesituasjonen i første halvdel av 1800-tallet.  

 Norsk skolehistorie vil være en viktig kilde i arbeidet med å kartlegge skoleutviklingen i Sel, og det er fortrinnsvis faglitteraturen til Hans-Jørgen Dokka, Gro Hagemann, Johannes J. Helgheim og Kjell Ivar Vannebo som vil bli benyttet. 

1.6 Eget utgangspunkt

Som det vil fremgå av oppgaven, er en del av kildematerialet i privat eie. Noe er også hånd- skrevet. Følgelig kan det være behov for en redegjørelse for disse kildene. 

 For noen år tilbake fikk jeg i oppgave å rydde opp i min families private arkiv pga. et dødsfall. Der arkivet befant seg hadde fukt begynt å trenge inn og kunne skade materialet som jeg visste rent historisk og kulturelt hadde en viss verdi. I mange år hadde jeg registrert at forskere, forfattere og journalister hadde besøkt arkivet for å finne stoff til sine arbeider. Nå måtte noe gjøres, og jeg vurderte oppgaven som både utfordrene og interessant.

 Det meste var godt systematisert. Jeg visste at Nasjonalbiblioteket (særlig håndskriftssamlingen) i sin tid hadde hatt kontakt med arkivet, og likedan Riksarkivet, Holocoustsenteret og Frammuseet. De var alle svært positive til å få overlevert godt sortert materiale fra dette lille, men spesielle arkivet som nå skulle avsluttes. 

            Ikke alt materialet i arkivet ble fordelt. Noe beholdt jeg selv etter avtale med familien, og det er dette som danner utgangspunktet for min masteroppgave. Mye av den eldre litteratur fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som jeg henviser til, stammer også fra dette arkivet. Eksempler er Kleivens artikkel i Syn og Segn og Daaes biografi om Botten Hansen.

1.7 Oppgavens struktur

Prosjektet er organisert slik at jeg i kapittel to starter med kartleggingen av bøker i Sel og Vågå på slutten av 1700-tallet. Resultatet vil i kapittel tre være utgangspunktet for sammenligningen med Sunnmøre og forholdene der. 

 Temaet for kapittel fire vil være skolesystemet og det generelle læringsmiljøet i Sel i perioden før 1820.  

 I kapittel fem er det tiden etter 1820 som vil bli belyst for å kartlegge eventuelle viktige endringer i samfunnsstrukturen. Her vil både lokale strømninger og påvirkninger utenfra bli vurdert så langt det lar seg gjøre. 

             Kapittel seks blir en oppsummerende konklusjon, og oppgavens er siste kapittel.

Kapittel 2                Boktilfanget og lesekunnskaper i Sel rundt 1800-tallet

2.1 Hva kan kildene fortelle oss?

I dette kapittelet ønsker jeg å presentere en oversikt over tilfanget av bøker som fantes blant bøndene i området rundt Sel i tiden rundt 1800-tallet. Det kan gi oss kunnskap om hvor kyndige bøndene var til å lese. Kanskje kan det også gi oss noen opplysninger om det intellektuelle nivået i Nord-Gudbrandsdalen. I det minste kan det gi oss noen indikasjoner på oppvekstmiljøet til de fire unge mennene.

Kilder brukt av forskere i slike kartleggingsarbeider deles inn i forskjellige hovedtyper: Det er boklister fra skifteprotokoller etter prester og de kondisjonerte som for det meste viser hva embetsstanden leste. Det er mer sjeldent man finner boklister etter bønder i skifteprotokollene, rett og slett fordi de fleste skiftene på bondegårdene ikke nevner bøker i protokollene.[1] Noen nærmere forklaring på dette har jeg ikke klart å finne. Kan grunnen være at det jevnt over var så få bøker på bondeskiftene at man ikke tok seg bryet med å nevne dem? 

Imidlertid finnes det noen som vi skal se.

 Vil man vite hva bøndene leste, må man se etter i auksjonsprotokollene. Der vil man finne oversikt over bøker som bøndene kjøpte. 

 I biskopenes ministerialbøker, også kalt visitasprotokoller, finner vi rapporter om hvordan det sto til med leseferdighetene i de enkelte sogn, men de sa ingen ting om hvilke bøker som ble lest. På lokalplan førte prestene eller skoleholderen de såkalte sjeleregistrene, hvor de individuelle leseferdighetene til sognets innbyggere ble registrert. Sjeleregistrene skulle vise at de fulgte opp det arbeidet som biskopen påla dem når han kom på visitas, og ble utarbeidet på initiativ fra biskopene, men var ellers frivillig. Det var trønderen Peder Hersleb, biskop i Akershus bispedømme, som først tok initiativet til dette registret. Han var biskop der i årene 1731-37. For øvrig var han levende opptatt av skole, og ønsket å få bedre skikk på den. I Riksarkivet i Oslo fant jeg to visitasprotokoller fra Herslebs periode som biskop.[2] Den ene er fra 1732-34, og virker mere som et personlig dokument. Her er nedtegnelsene detaljerte og omfattende, og det er kun Herslebs notater som foreligger. Den andre visitasprotokollen er fra perioden 1732-1816 og føres, som vi ser, parallelt med den første. Forskjellen er at denne blir ført videre av senere biskoper. Nedtegnelsene er mere skjematiske og sier lite utover hvilke steder biskopene besøkte. De er derimot mange!

 I Vågå prestegjeld var Hersleb på visitas sommeren 1736, og sogneprest Anders Munch benyttet da anledningen til å fremlegge sitt gjennomarbeidede sjeleregister for biskopen. Dette fremkommer i en artikkel Kleiven skrev i Bygd og Bonde i 1919.[3] Sjeleregisteret er i dag digitalisert, og er å finne under Statsarkivet på Hamar. Det er datert 21. juni 1736.[4] Kleiven indikerte i sin artikkel at han hadde en mistanke om at Munch med dette sjeleregisteret ville vise biskopen at han fulgte opp Herslebs ideer om både skole og religion.53 Alle ugifte personer i alderen 7-40 år er oppført i registeret. Hensikten var å kartlegge kunnskapsnivået og lesekyndigheten til de ulike aldersgruppene. Tar man årsklassene fra ni-18 år som utgjorde 386 personer, konkluderte Munch med at 276 kunne lese en bok selv om 11 leste slett. Det vil si at 71 av 100 kunne lese trykt dansk. Videre sammenlignet Munch de yngre årsklasser med de eldre, dvs. de mellom 19 og 37 år, og hvor den eldste var en “jente” på 37. Disse eldre talte 269, og her kunne 196 lese en bok, men 46 ganske slett. Det vil igjen si at 72 av 100 hadde lært lesekunsten, et tall som var helt på høyden med de yngre. Men her må man ta i betraktning at de som var gift, ikke var med i undersøkelsen. Kleiven hevder at tallet på antall lesekyndige pr. 100 personer da ville vært betydelig lavere uten at han kommenterer det noe nærmere. Riktignok forklarer han at de gode leseferdighetene sannsynligvis var et resultat av Vågå-presten Willum Dopps iherdige arbeid med opplæring av ungdommen i perioden 1700-1724. Dessuten hadde man i samme periode et par gode omgangsskolelærerne, kalt “degner”, Kristofer Hansson og Hans Kristoffersen, men det gir ingen informasjon om hvorfor de gifte leste så mye dårligere. En teori kan være at de ugifte strebet etter å lære seg lesekunsten fordi de da hadde et større potensiale til å klare seg i samfunnet. Men når Kleiven videre hevder at ”32 over de 30 år ikke nettopp levde på solsiden”, stemmer ikke den teorien. Etter registeret var 20 tjenestefolk, åtte gårdsgutter, èn var “husmannsbarn” og tre var soldater. Med andre ord; de ugifte hadde gode leseferdigheter, men tilhørte fremdeles den fattige allmuen. Det springende punktet er de gifte. Det er besynderlig at Kleiven ikke har dvelt mere ved denne gruppen særlig fordi det går som en rød tråd gjennom hele sjeleregisteret at disse hadde dårlige lesekunnskaper. Det fremkommer heller ikke hvilken samfunnsgruppe de gifte tilhørte. Dersom de var av bondeslekt dvs. bønder, er opplysningene ikke i overensstemmelse med det vi vet om bøndene fra 1700 og 1800-tallet, som nettopp har fremhevet den norske bondens tidlige lese- og skrivekyndighet. Mange drev med kjøp og salg, og var av den grunn avhengige av å kunne forstå skriftspråk. Viktig var det også å kunne lese almanakken, som ble utgitt hvert år etter 1814. Kleivens artikkel gir ingen opplysninger om hvilke målinger Munch har benyttet seg av for å kartlegge de giftes kunnskapsnivå slik at undersøkelsens pålitelighet nok kan diskuteres.   Den norske bonden hadde, som vi vet, en helt annen fri stilling enn bøndene ellers i Europa og var selveiere på et mye tidligere tidspunkt enn dem. Det betyr riktignok ikke at de hadde stor makt på lokalplanet selv om det fantes unntak. Etter forordningen av 1797 om de såkalte forlikskommisjonene som var forløperen til dagens forliksråd, skulle det på landet av amtmannen/stiftsamtmannen i tillegg til en embetsmann, utnevnes en aktverdig bonde til å sitte i kommisjonen som mekler.[5] Bøndene satt også som representanter i fattigkommisjonen, og de deltok på tinget som tidligere nevnt. Men det gjaldt et lite fåtall. I realiteten var det embetsstanden som styrte både lokalt og sentralt helt frem til ca.1840. I 1833 kom forslaget om å innføre formannskapslov. Forslaget var en del av et større program for bondekommunalisme for å sikre en større grad av lokalt selvstyre slik at bøndene fikk mere formell makt.55 

 Kleiven nevnte videre at han hadde store problemer med å finne frem til andre sjeleregistre i Riksarkivet i tiden etter 1910 både fra Akershus bispearkiv og andre landsdeler, og undret seg på om mengden egentlig ikke var så stor. Han skulle så gjerne ha sammenlignet sjeleregistret i Vågå med tilsvarende fra andre områder i Gudbrandsdalen. Jeg har selv undersøkt med Riksarkivet, og funnet ut at tilstanden er den samme i dag for Gudbrandsdalens del, mens det for andre bispeområder finnes betydelig flere, særlig på Vestlandet og i Telemark. Det bekrefter Kleivens påstand om at føringen av registrene var frivillig, og videre at presten Munchs engasjement for sognebarnas opplæring var sterkere enn andre steder i Gudbrandsdalen.     

 Det er ellers stor variasjon i detaljrikdommen til disse registrene, og forskere har hatt en tendens til å vektlegge dem forskjellig avhengig av hvilke forskningsmiljøer de representerer..

 Da professor Francis Bull i 1922 undersøkte skifteprotokoller for Gudbrandsdalen i tiden 1725-85, fant han at av 23 bondeskifter ble det nevnt 110 bøker.[6]   Materialet er derfor ikke stort, men nok til at det skal kunne gi oss noen opplysninger for Vågå prestegjeld i perioden før 1800-tallet. Resultatet av undersøkelsen vil også ha relevans for Sel selv om den ikke blir direkte berørt. Som et anneks under Vågå, hadde bygda de samme impulsene som hovedsognet, og ble dessuten dirigert derfra både religiøst og verdslig.

 Et godt supplement til de forskjellige protokollene kan være lokalhistorie, og i NordGudbrandsdalen kommer man ikke utenom Ivar Kleiven. I følge boka hans Fronsbygdin skulle det på slutten av 1700-tallet ha “komme inkor boka i alle bygde, for det meste gudelege.”[7] Men han skrev også at det innimellom slang en og annen verdslig bok så som

Holsteinkarane, og i årene 1761-62 kom Livgardistan jevnlig ut med bøker som særlig skolemestrene skulle ha likt. Holsteinkarane var nesten for lokalhistorie å regne.[8] Det handlet om unge gutter fra Vågå som deltok i den danske armeen i 1809 i Slesvig-Holstein. For øvrig ble de beskrevet som noen skikkelig rønnere som rett som det var, ble leid inn til slåsskamper når det var uoverensstemmelser i bygdene. Kleiven anførte videre at det ikke bare var skolemestrene som var opplyste, men også mang en bondesønn rundt om på gårdene kunne både lese og regne de fire spesies.

 Dette er ikke i samsvar med ministerialbøker og visitasmeldinger fra både 1780-årene og senere, hevdet Frik Hougen.[9] Men sjeleregistret til presten Anders Munch fra 1736 støtter opp om Kleivens teori. Her kan man lese at presten hadde full forvissning om at så mye som 70 % av ungdommen i Vågå, kunne lese trykt dansk. Kleivens konklusjon er i tråd med de resultater Ludvig Daae kom frem til i en artikkel i Norske Bygdesagn I.[10] Han fastslo at allmuen jevnt over i 1750 kunne lese en bok, men at tallet kunne variere noe fra bygd til bygd. Verst var det i bygdene på Østlandet. Mye avhang av presteskapet. Imidlertid står det ikke noe om hvordan denne lesekyndigheten ble målt. Forsto de for eksempel innholdet i det de leste slik at det inspirerte til annen lesning? Det er selvfølgelig vanskelig å fastslå. Men sikkert er det at fremmede som dro gjennom dalen på slutten av 1700-tallet gav uttrykk for forundring over at kunnskapsnivået var så stort i bygdene som lå oppover mot Dovrefjell, tiden tatt i betraktning. En turist noterte at de fleste bønder kunne skrive, og gjerne leste loven og krøniker.[11] En annen som i 1806 passerte bygdene hadde en teori om at prestene i NordGudbrandsdalen hadde mye av æren for de gode lese- og skrivekunnskapene fordi de hadde mere personlig omgang med bøndene enn i Sør-Gudbrandsdalen. Kanskje er ikke denne teorien helt gal. Sikkert var det at Vågå hadde flere dugelige prester i siste halvdelen av 1700tallet. Johan Storm var sogneprest fra 1745-76, og klaget ofte på at han måtte dras med så mye seig uvilje.[12] Men det var sønnen hans, dikteren og læreren Edvard Storm (1749-1794), som virkelig fikk fart på leselysten i Vågå. I bygda var det nok helst læreren Storm som vil bli husket. Han knyttet tidlig vennskap med bonden Jacob Danielson, populært kalt “Sambuklokkeren” (sic), på gården Sandbu. Da Edvard Storm dro til København, sendte han jevnlig brev til vennen sin i Vågå medfølgende både penn, papir og ellers hva man måtte trenge til skriverier på Sandbu. Men ikke bare det, han sendte også bøker, både religiøse og verdslige, og lovet “Sambuklokkeren” at bøker skulle han aldri mangle. Han holdt sitt ord, og oppfordret også vennen til å lære seg å lese og forstå tysk. Det ble etter hvert så mange bøker på Sandbu at man kalte det et bibliotek. Det ble nesten som en folkeboksamling. Folket på Sandbu var snille til å låne ut til allmuen i bygda. På den måten kom nok denne boksamlingen til å vekke til live en større leselyst enn man kunne forventet sammenlignet med de opplysningene visitasprotokollene gav om forholdene i Vågå.  

Lis Byberg er i sin doktoravhandling opptatt av de kildekritiske problemene når det skal fastlegges hvor representative opplysningene i sjeleregistrene var for leseferdigheten i landet. Hun kommenterer hvorfor det ofte er så lite samsvar mellom visitasprotokollene og sjeleregistrene, og henviser til Fets forklaring.[13] Han har en klar formening om at visitasprotokollene er mindre troverdige enn sjeleregistrene fordi tiden for innhenting av kunnskap ofte var knapp, og at både de konfirmerte og de ukonfirmerte ungdommene var nervøse og engstelige når biskopen kom på visitas for å ta stikkprøver. Fet er derfor skeptisk til visitasprotokollenes kildeverdi. Sjeleregistrene var derimot mye basert på prestenes besøk i hjemmene, og hvor atmosfæren var mere avslappet.

 Også prestene lånte ut bøker til sognebarna, og selv om det ikke var i samme målestokk som “Sambuklokkeren”, hadde bygdefolk med leselyst i Vågå god anledning til å få dekket behovet.[14] 

 Det kan vel også tenkes at biblioteket på Sandbu inspirerte bøndene til å skaffe seg en og annen verdslig bok i tillegg til de vanligste religiøse som fantes rundt om på gårdene i løpet av 1700-tallet. Det var helst på auksjoner og skifte etter embetsmenn og storfolk at bøndene kunne skaffe seg brukte og billige bøker. Nye bøker var svært dyrt, og ikke å tenke på for allmuen. Det som er verdt å merke seg var at bøndene nesten alltid kjøpte billige bokpakker, de såkalte “Pieser” som inneholdt ulike små bøker, eller de kjøpte gamle, nesten utslitte bøker for en slikk og ingenting.[15] De gikk sjelden etter bestemte bøker, innholdet var ikke så viktig, men at de fikk lese. Mang en tanke og ide, som kanskje for lengst var forlatt i en verden langt unna, har nok blitt oppfattet som både ny og interessant for kjøperen i NordGudbrandsdalen. For ham var tankene nye, og boka en kilde til kunnskap. 

For å illustrere hvor dyrt det var å kjøpe bøker på 1700-tallet, kan det være interessant å se på noen eksempler: En bibel ble taksert til seks riksdaler i Vågå i 1761, mens den dyreste kua gikk for fem riksdaler.[16] På Storrusten i Lom ble en annen bibel i 1772 taksert til hele 10 riksdaler, mens taksen på en av de beste hestene hadde en takst på 15 riksdaler.  

 Som vi ser er de gamle kildene fra 1700-tallet til uvurderlig hjelp i arbeidet med å kartlegge allmuens gryende interesse for det boklige. I tillegg har lokalhistorikere og fagfolk bidratt til å belyse kildene ytterligere. 

2.2 Hva forteller skifte og auksjoner etter embetsmenn og bønder i tiden 1760-1800? 

I skifteprotokoller i tiden 1760-1779 fra totalt 36 bondegårder i Nord-Gudbrandsdalen, har Frik Hougen funnet 79 religiøse bøker, tre verdslige og fire uten tittel.[17] Totalt blir dette 86 bøker og 2,3 bøker pr. gård. Fra 1780-1800 fant han på 32 andre gårder 72 religionsbøker, 19 verdslige og 17 uten tittel, til sammen 108 bøker. Det blir tre bøker pr. gård. Som nevnt fant Francis Bull 110 bøker ved 23 bondeskifter noe som indikerer hele fem bøker pr. gård.

Prosentvis er det et betydelig høyere tall, og kan bare forklares med at det i SørGudbrandsdalen har vært flere bøker mellom allmuen enn i Nord-Gudbrandsdalen hevdet Hougen.  

 Det interessante med denne oversikten er at den viser en betydelig økning i den verdslige bokmengden, mens den religiøse har stagnert. Det kan ikke forstås på annen måte enn at bygdefolket i tiden etter 1780 hadde fått behov for å lese annet enn religiøs litteratur. Fet har også påvist en viss underrepresentasjon av verdslige bøker i skifteprotokoller på Sunnmøre. Detaljer om dette kommer jeg tilbake til, men vil bare kort nevne at også skifteprotokoller fra bondeskifter i Gudbrandsdalen i realiteten kan avvike noe fra de faktiske forhold. Det kan også her ha vært flere verdslige bøker i hjemmene enn påvist. 

Vi ser den samme tendensen på auksjonene etter embetsstanden. Sammenligner man auksjonene etter sogneprest Johan Storm i 1777 og sogneprest Cappelen i Lesja i 1801, ser man at det i 1777 ble solgt 162 bøker, og av dem kjøpte bøndene bare fem verdslige og 19 religionsbøker, mens det etter Cappelen ble solgt 135 bøker, og hvor bøndene kjøpte 26 verdslige og like mange religiøse.[18]

 Jeg nevnte at bøndene var ute etter billig lesestoff, og var ukritiske til hva “Piesene” måtte inneholde. En liste over bokauksjoner etter noen av prestene i området fra slutten av 1700- og et godt stykke inne på av 1800-tallet viser at dette var i ferd med å snu. Vi ser en tydelig seleksjon i hva bøndene ønsket å kjøpe, og en mer bevisst holdning til bokauksjonene slik listen i Hougens artikkel i Syn og Segn 1935 viser. Se tabell 2 i vedlegget side 106.

 Ikke alle bøker etter embetsmennene ble til enhver tid solgt på auksjonene. Av og til kunne det stå som merknader i protokollene at “nogle Bøger ere solgt underhaanden”, og da antakelig fortrinnsvis til kollegaer eller slektninger, men listen viser allikevel nok til at man kan konkludere med at bøndene på 1800-tallet hadde fått smaken på det å eie mange typer bøker, og ikke bare de billigste. Imidlertid sier listen ingen ting om boktitler. Da må vi til auksjonsprotokollene. Frik Hougen har funnet frem til de boktitlene fra skifte- og auksjonsprotokoller som det har vært mulig å tyde fra perioden 1751-1801 i NordGudbrandsdalen, og presentert en liste over disse. Se tabell 3 i vedlegget sidene 107-109.    Listene er ikke helt fullstendige, men gir et godt bilde av hvilke bøker bøndene eide og helst leste bortsett fra de religiøse, men de viser også lokale forskjeller. Valget av bøker kan virke noe tilfeldig, bare enkeltvis kan man skimte at eieren har hatt en plan med kjøpene sine som for eksempel Botolf skoleholder som i 1801 skaffet seg den danske Veiledning at lære  fra 1794. Vi ser også at lesjeværingene var tidligere ute etter bøker enn bønder fra andre bygder der nord i Gudbrandsdalen.[19] Det kan ha sin grunn i at de tidlig fikk en fastskole ved

Lesjeverket hevdet Frik Hougen. Den skulle være så god at andre bygder i NordGudbrandsdalen ønsket å få lærere derfra.

 Protokollene viser et rikt utvalg av bøker av ganske ulik karakter, men ingen av for eksempel Snorre som har vært regnet som en gjenganger. Derimot er det mange bøker som man i utgangspunktet ikke skulle trodd var folkelesning. 

 Frik Hougens auksjons- og skifteprotokoller viser en omsetning av bøker i NordGudbrandsdalen i perioden 1760- 1800, men ikke senere. Grunnen til det er at det etter den tid sjeldent ble innført bøker i protokollene, skrev Hougen.[20] Imidlertid har han avstått fra å kommentere årsaken til det. Én forklaring kan være nye prosedyrer for innføring i protokollene, en annen kan være de økonomiske nedgangstidene; det ble omsatt lite bøker fordi økonomien jevnt over var dårlig. Den siste forklaringen virker mest sannsynlig. Det virker påfallende at man plutselig skulle endre de formelle rutinene for protokollføring. Det er ikke dermed sagt at bøkene ble helt borte. De ble bare ikke omsatt.

 Dersom min observasjon er riktig, forsterker den inntrykket av en jevn og vedvarende økonomisk nedgang etter 1800-tallet som antakelig har rammet skole og undervisning i særlig grad siden det krevde tilskudd fra befolkningen. Dette vil bli nærmere belyst senere. 

Kapittel 3 Likheter og forskjeller mellom boktilfanget i Vågå og deler av Sunnmøre rundt 1800-tallet

3.1 Hvordan foregikk bokproduksjonen og bokhandelen?

Før jeg starter med selve kartleggingen av bøker på deler av Sunnmøre vil jeg sette fokus på hvordan bøker ble distribuert til ulike landsdeler i tiden før 1800-tallet. I forrige kapittel nevnte jeg at embetsstanden til enhver tid hadde bøker i deres eie, og at allmuen fra tid til annen fikk kjøpt bøker på auksjoner fra disse boene. Fra 1720-30 årene virker det som om behovet for religiøse bøker av alle slag økte betraktelig.[1] Det er flere årsaker til det, hevder Fet. Både pietismen, men også pedagogisk nytenkning for å forbedre den gudelige opplæringen av folk økte behovet for bøker både i skolen og privat. Innføringen av konfirmasjonen i 1736 samt skoleforordningen av 1739 gjorde at Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring stadig måtte gis ut i nye opplag. Behovet for bøker var mye større enn det omsetningene fra bokauksjoner kunne dekke. 

 Norge lå betydelig etter Europa når det gjaldt bokproduksjon på 1500- og 1600-tallet. Vi hadde ikke et eget riksspråk som kunne ha støttet opp under behovet for egen bokproduksjon.72 Riksspråket var dansk. Både borgerskap og embetsmenn var, i forhold til folketallet, langt færre i Norge enn i moderlandet Danmark. Disse klassene utgjorde i stor grad bokkjøperne. En viktig bruker av det trykte ord var riksadministrasjonen, men den lå i København. Til sammen var dette momenter som hadde hindret en utbygging av norske trykkerier.

 Østlandet og Christiania var under hele dansketiden, på grunn av beliggenhet, tettere knyttet til Danmark enn Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I praksis betydde det at det meste av importen fra moderlandet ble distribuert på Østlandet, og det gjaldt også bøker. I 1643 kom den danske boktrykkeren Tyge Nielssøn til Christiania med bokpressen sin, og laget de første trykksakene på norsk jord.[2] Hovedsetet på Vestlandet var Bergen som hadde sin hovedvekt av handel og kulturelle forbindelser med England, Holland og Nord-Tyskland.

Språkbarrierer hindret utstrakt import av bøker fra disse landene, og siden kontakten med Danmark var liten, tok det tid før Bergen ble interessant for danske boktrykkere. Men i 1721 fikk dansken Peter Nørvig tillatelse av kongen, og startet både trykkeri og bokhandel i Bergen.

 Riksstyret bestemte så at hver stiftsby (byer med katedralskoler) skulle ha et trykkeri, og slik ble det i annen halvdel av 1700-tallet.

 Mot slutten av 1700-tallet skjedde det en dreining i etterspørselen mot mere verdslig litteratur, som historie, geografi, naturvitenskap, økonomi, filosofi og språk. Opplysningstanker hadde på denne tiden fått et større nedslagsfelt, særlig i de øvre samfunnsklasser. Vi så tidligere at boklister fra skifte- og auksjonsprotokoller fra NordGudbrandsdalen i siste halvdel av 1700-tallet viste at verdslige bøker var blitt en del av boksamlingene, og at også allmuen sikret seg noen eksemplarer fra tid til annen. Hvordan dette forløp på Sunnmøre, vil bli belyst senere i kapittelet.

 Det første trykkeriet på landsbygda ble imidlertid startet på Vestlandet av lensmann og bonde Sivert Aarflot på Ekset (1759-1817) i Volda i 1809, og var det femte i landet. Hvilken betydning trykkeriet hadde for Sunnmøre, vil også bli berørt senere i kapittelet.

3.2 Hvordan skaffet sunnmøringene seg bøker på 1700-tallet?

I den grad sunnmøringene var interessert i bøker, måtte de få det fra Bergen, som var hovedsete for handel på Vestlandet. Det foregikk en livlig handel langs hele vestlandskysten etter strenge regler. Bare personer med borgerskap, dvs. håndverkere, handelsmenn og skippere som hadde løst borgerbrev i Bergen, hadde rett til å drive handel innenfor nærmere definerte områder. [3] Dette fulgte av regler for byprivilegier fra 1662. Handelsområdet for Bergen stoppet like nord for Sunnmøre. Rundt 1760 gikk et stort antall sunnmørsjekter (liten seilskute med èn mast) i fast trafikk til og fra Bergen med handelsvarer. Men de utførte også andre ærend, som å skaffe religiøse bøker på bestilling til de der hjemme. Ikke sjelden dreide det seg om bøker ungdommen trengte i skolen eller til konfirmasjonsundervisningen når presten ikke klarte å skaffe dem. Denne inndelingen av handelsdistrikter førte til et kulturelt skille mellom Sunnmøre og Romsdal/Nordmøre som hørte inn under Trondheim handelsområde. Bergenshandelen resulterte i at Sunnmøre fikk kulturelle impulser utenfra tidligere enn områdene som lå under Trondheim. En interessant observasjon er det at Nordland tilhørte både Bergens og Trondheims handelsområde, og ble av den grunn mere likt Sunnmøre kulturelt sett. Av dette kan vi slutte at folk benyttet seg av muligheten til å skaffe seg bøker når den bød seg. 

 Fet har selv reist mye rundt på Sunnmøre for å sjekke hvilke gamle bøker som fantes i hjemmene, og ikke sjelden fant han innskrifter som fortalte at bøkene var kjøpt i Bergen og til hvilken pris. 

 Riksbibliotekaren Harald L. Tveterås (1904-91) utgav i sin tid norsk bokhandels historie, og hevdet at allmuen først og fremst fikk dekket sine bokbehov ved handel på faste markedsplasser rundt om i distriktene.[4] Denne påstanden er Fet ikke helt enig i, og begrunner det med at sunnmøringene tidlig hadde så god forbindelse med byene at det var lite behov å reise land og strand rundt for å få kjøpt bøker.[5] Imidlertid avviser ikke Fet at markedsplassene har hatt en viss betydning, men det dreide seg først og fremst om mindre trykksaker og lignende som lett kunne fraktes på hesteryggen. Markedsplasser som kunne nåes sjøveien, slik som Levanger og Devoll i Romsdalen, derimot, hadde nok en ganske stor omsetning av bøker allerede mot midten av 1700-tallet. Det er Fet enig i.    

 For øvrig var bokhandlerprofesjonen en mangfoldig geskjeft. Det dreide seg om alt fra faste utsalg til gatesalg og salg fra trykkeriene uten at jeg skal gå i detalj om det her.

3.3 Hvilke bøker skaffet de seg?

Det er fremdeles allmuen vi snakker om, og det er igjen Fets undersøkelser som blir lagt til grunn. Han hevder at det nesten uten unntak er religiøse og oppbyggelige bøker som gjennom hele 1700-tallet kjøpes eller bestilles av allmuen på Sunnmøre, og han dokumenterer sine funn.[6] Det er særlig registreringene i hjemmene som har bekreftet dette. Men han har også undersøkt bestillinger fra enkelte prester, og funnet ut at det fra tid til annen ble bestilt større opplag av religiøs litteratur som skulle deles ut til sognebarna. Også skoleholdere sendte bokbestillinger til Bergen, slik Ole Olsen Svee (1745-1819) fra Stranda gjorde og trolig solgte dem videre til sambygdingene sine.

 Listene over forhåndsbestillinger er gode kilder fordi de er konkrete og angir nøyaktige boktitler. Det hendte også fra tid til annen at forfatterne, for å sikre seg økonomisk, ønsket å få inn forhåndsbestillinger. Både Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel benyttet denne salgsmetoden, men tilbudene gikk nok helst til de kondisjonerte klasser som var opptatt også av skjønnlitteratur, i motsetning til allmuen.[7] Imidlertid har Fet funnet ett tilfelle av forhåndsbestilling der også allmuen deltok, og det var Huus-Postill av presten Hans Mossins. Han utgav boken på eget forlag og trykkeri i Bergen i 1766-69, og innledet med den postillitteraturen i Norge.[8] Til sammen var 1273 eksemplarer forhåndsbestilt til 1024 personer, og av disse var 10 allmuepersoner. Postillen var et uttrykk for tidens åndelige konflikter, skrevet i et spenningsfelt mellom det ortodokse, pietistiske og rasjonalistiske.[9]

 Gjennom skifteprotokoller over dødsboauksjoner etter embetsmenn får vi også på Sunnmøre god informasjon om både kjøpere og hvilke bøker som ble omsatt. Et typisk eksempel var auksjonen i Haram på Sunnmøre fra 1755 etter sogneprest Andreas Schytte, hevder Fet.[10] Under denne auksjonen ble det omsatt 206 bokeksemplarer, og hvor allmuen sto for kjøp av 15 eksemplarer. Vi ser her de samme tendensene som i Nord-Gudbrandsdalen i valg av bøker: Teologene kjøpte lærde religiøse avhandlinger og annen typisk religiøs faglitteratur slik som likprekener. Andre embetsmenn, som sorenskriveren i bygda, sikret seg en lovsamling samt både religiøs og verdslig litteratur. Borgerne kjøpte litt av hvert, mens allmuen jevnt over kjøpte huspostiller og nytestamenter. Fet hevder å ha belegg for at det også kunne slumpe at allmuen bød på en og annen verdslig bok på slike auksjoner. På en auksjon etter bonden Jacob Jonsson i Ulstein i 1803, dukket for eksempel boka Donatus opp. Dette var en lærebok i latin, og en bok han antakelig ikke hadde forutsetning for å ha noen glede av. På den annen side, siden det er sannsynliggjort at bøndene tidlig lærte å lese, skal man ikke se bort i fra at en og annen gløgg bonde kan ha ønsket å utvide horisonten ved selvstudium. Til dette fant han kan hende de bøkene han trengte på bokauksjoner. Fet fremhever at naturkunnskap og historie var disipliner av særlig interesse for enkelte bønder.

3.4 Særlige forhold på Sunnmøre

Jeg nevnte tidligere boktrykkeriet på Ekset i perioden 1809-39.[11] Behovet for eget trykkeri bundet i utenrikspolitiske konflikter. I årene 1807-14 var landet i perioder avstengt fra kontakt med Danmark, og det resulterte i et selvbergingsbehov, også for bøker. Sivert Knutsson Aarflot søkte da kongen om å få starte trykkeri for å avhjelpe situasjonen. Det ble innvilget i

1808. Han fikk samtidig tillatelse til å starte trykkingen av et bondeblad. Selv hadde han ingen trykkerierfaring, men fikk hjelp av en trykkerisvenn fra Trondheim de første årene av driften.

 Aarflot var en begavet bondesønn. 19 år gammel ble han innsatt som omgangsskolelærer i Ørsta, og senere lensmann på Ekset. Hans regnes som selvlært. Den eneste undervisningen han selv fikk var 22 dagers undervisning i omgangsskole.[12] Han var levende opptatt av opplysningstanker hele livet. Fra 1803 til 1807 gav han ut skrifter om moderne landbruk og fiske, og disse var nok den direkte årsaken til ønske om et eget trykkeri: Det ble for tungvint å skrive av mange eksemplarer, i tillegg til at allmuen hadde problemer med å lese håndskrift, hevder Fet. Det var for usikkert å bruke trykkerier i København, og trykkeriet i Kristiania var langt unna. 

 Allerede i 1797 hadde han fått i stand et lånebibliotek for allmuen. Det var basert på de 80-90 bindene han selv eide, og talte hele 550 da han døde i 1817. 

 Selv var Aaarflot lite opptatt av religion. Det var i stedet opplysningstanker som opptok ham. I søndagsskolen han etablerte, var det først og fremst naturvitenskapene han underviste i, til stor glede for barna. Plutselig kunne lesekunnskapene brukes til å utforske verden! Det var nytt og spennende. 

 Hans etterkommere hadde en annen livsanskuelse enn farens, og særlig datteren, den ikke ukjente Berte Canutte Aarflot (1795-1859), var grepet av den haugianske vekkelsen.84 Berte Canutte Aarflot skrev salmer og oppbyggelige tekster, og er blitt sammenlignet med salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter. Siverts sønn Rasmus var den som førte bedriften videre og utvidet den. Han var selv lensmann og stortingsrepresentant. 

 I tabell nummer 4 (etter Fet) i vedlegget side 109, ser vi hvilke forandringer i bokproduksjonen nye drivere førte til. Tabellen viser at verdslige bøker var høyt prioritert i tiden hvor Sivert drev trykkeriet, for senere å synke dramatisk. Skillet mellom skolebøker og religiøs litteratur var vag, mener Fet. Det kan være en av grunnene til at tallet på trykte skolebøker tilsynelatende steg etter Siverts død, i den perioden hans kone Gunnhild Rasmusdatter drev sammen med sønnen Sivert, for så å synke til null. Skolebøker kan ha blitt omdefinert til religiøs litteratur. Denne usikkerheten gjør at disse tallene bør tolkes med varsomhet. For øvrig overtok sønnen hele driften i 1833. 

 Dersom vi foretar en sammenligning med skrifter utgitt i Norge i tiden 1814-1844, ser vi at den religiøse produksjonen på Ekset i omtrent samme periode er tre ganger så stor som landet for øvrig. Disse funnene er nok mere sikre. Vurderingen av hva som var religiøs litteratur var mere sikker enn hva som var skolelitteratur fordi sistnevnte kunne være begge deler. Se tabell nummer 5 (etter Fet) i vedlegget side 110. 

 Tabell 4 og 5 må sees i sammenheng siden tabell 4 viser produksjon på landsbasis, mens tabell 5 viser produksjonen på Ekset.

3.5 Et metodisk problem: Kan vi stole på de kildene vi har til rådighet?[13] 

Det er viktig å være klar over at nedtegnelser i skifteprotokollene ble gjort det med tanke på arvingene. Hensikten var å verdisette arven slik at den kunne fordeles på riktig måte, for på den måten å unngå tvister i ettertid. Det var viktig å skille den ene boken fra den andre. I tillegg skulle bøkenes verdi anslås. Derfor ble gjerne bøkenes tilstand ved arveskifte opplyst. I de tilfellene hvor det var mange bøker i boet, ser vi ofte at skifteskriveren har kortet ned titlene og utelatt forfatterne. Noen bøker ble også rett og slett stående som uidentifiserte.

Dette har Fet beskrevet i Lesande bønder.[14]

 Når det hefter så mye usikkerhet ved skifteprotokollene, vil det være naturlig å reflektere over kildeverdien. Som de fleste eldre kilder vi har, taler de om noe og tier om annet. Det i seg selv er en interessant observasjon, hevder Fet på linje med andre historikere som er opptatt av metode. Han skriver videre at man da må operere med det sannsynlige.   På den annen side har han funnet ut at bondeskiftene over hele landet følger det samme mønsteret, og hvor bøkene nedtegnes helt til slutt. Selv om det skulle være visse mangler, vil det totale bilde reflektere de faktiske forhold på en akseptabel måte. Både juridiske og økonomiske hensyn tilsa at skifteprotokollene ble ført pålitelig. Det er derfor ingen saklig grunn til å avvise skifteprotokollene som gode kilder. 

Imidlertid bør man etter Fets oppfatning fokusere på underrepresentering av det han kaller folkebøker, og refererer til Sivert Aarflots nedtegnelser fra sin tid som skolemester i Follestaddalen i Ørsta.[15] I følge Aarflot oppdaget han mange slike bøker når han var på hjemmebesøk hos allmuen. Han registrerte systematisk bøker i 85 hjem, og tallene han kom frem til står i kontrast til det som ble registrert på auksjoner. Aarflot er overbevist om at folk ikke brydde seg om å legge frem slike bøker på skifte, rett og slett fordi denne type folkebøker hadde gått av mote hos overklassen. Man var redd for å røpe sin dårlige smak, og holdt dem unna. 

 I følge Fet er det derfor stor sannsynlighet for at det verdslige boktilfanget blant folket var større enn det man opprinnelig har hatt grunn til å tro, pga. underregistrering. 

3.6 Boktilfang: Likheter og forskjeller mellom Vågå/Sel og deler av Sunnmøre

Vi har konstatert at leseferdighetene over det meste av landet var relativ god blant allmuen på 1700-tallet. 

 I min undersøkelse ser vi at allmuen både på Sunnmøre og i Nord-Gudbrandsdalen fra midten av 1700-tallet (og kanskje før) møtte opp for å skaffe seg bøker på bokauksjoner, og at også verdslige bøker fra tid til annen ble kjøpt. På begge sider av vannskillet fantes det begavede folk som ved selvstudium klarte å tilegne seg både kunnskap og nye språk fra de bøkene de skaffet seg, selv om dette på ingen måte var det vanlige. Eksempler er “Sambuklokkeren” fra Vågå og antakelig også bonden Jacob Jonsson i Ulstein som tidligere nevnt. Men det var den religiøse litteraturen allmuen i første rekke ønsket å kjøpe. Denne tendensen går igjen både på Sunnmøre og i Nord-Gudbrandsdalen. 

 Det virker som om de regionale forskjellene var forholdsvis små med hensyn til både tilgang til og omsetning av bøker. Den formelle omsetningen av bøker på auksjoner foregikk etter det samme mønsteret uavhengig av hvor man befant seg i landet. Føringene av protokollene tyder på det, i følge Fet.

 Selv om beliggenhetene var ganske forskjellige, virker det som om begge områdene hadde god forbindelse med omverdenen. Bygda Sel i Vågå prestegjeld har alltid ligget tett inntil gjennomfartsåren fra Østlandet til Trondheim. Veien gikk rett gjennom den lille bygda, og på gården til Paul Botten Hansens besteforeldre var det skyss-stasjon. På Sunnmøre hadde man ikke tilsvarende veiforbindelse. Topografisk sett var båt det mest hensiktsmessige, og sunnmørsjektene sørget for at området hadde gode forbindelser til Bergen. Folk utenfra har funnet veien like lett til Sunnmøre som til Sel. Begge områdene fikk viktige impulser som førte til en forholdsvis godt opplyst allmue med gode lesekunnskaper, og som skaffet seg bøker når muligheten bød seg allerede mot slutten av 1700-tallet.

Den tospråklige situasjonen landet befant seg i under hele dansketiden har vært fremhevet som en stor ulempe, sammenlignet med nabolandene mht. skriveferdigheter. På den annen side så vi at trykkeriet på Ekset kom i stand fordi allmuen hadde problemer med å lese Aarflots håndskrift og ikke “prenta dansk”. Selv allmuen lærte seg altså ganske tidlig på 1700-tallet jevnt over å lese trykt dansk.  Skriveferdighetene, derimot, hadde en litt annen utvikling. Der lå Norge et stykke etter nabolandene. Det kan derfor virke som om Vannebo har rett i sin konklusjon når han hevder at det er stor forskjell på å lære seg å lese og forstå et annet språk og å skrive det.[16] 

 Trykkeriet på Ekset ble ikke etablert før i 1809, og har selvfølgelig ikke spilt noen rolle for boktilfanget på Sunnmøre på 1700-tallet.   

 Opplysninger vi har til rådighet, kan viser at interessen for å kjøpe og eie bøker fulgte tilnærmelsesvis den samme utviklingen i de to områdene lokale forhold tatt i betraktning. Det kan tyde på en generell tendens som kunne være representativ for større deler av landet. Imidlertid er det to særlige forhold som bør fremheves; trykkeriet på Ekset og at det i begge områdene mot slutten av 1700-tallet ble etablert private bibliotek eller allmueboksamling som man gjerne kalte dem. Selv om de ikke var av den standard vi forbinder med et bibliotek i dag, har de bidratt til en bevisstgjøring av allmuen. I Vågå var Sambuklokkeren snill til å låne ut bøker til allmuen, og på Sunnmøre hadde Aarflot startet et lånebibliotek på slutten av 1700tallet. Det er rimelig å anta at leselysten og boktilfanget var betraktelig bedre enn visitasprotokollen i for eksempel Vågå tilsa som beskrevet tidligere. 

De første allmueboksamlingene og leseselskapene hadde sin spede begynnelse på 1600- og 1700-tallet.[17] Det var det Det kongelige Selskab for Norges Vel startet i 1809, som på 1800tallet arbeidet for etablering av folkebibliotek og leseselskaper på landsbygda. Ildsjeler var blant annet Henrik Wergeland, Ole Vig og Eilert Sundt. Av dette kan man slutte at det på 1700-tallet sannsynligvis var få allmueboksamlinger på landet. Opplysningene er interessante fordi de forteller oss at både Vågå og Sunnmøre var tidlig ute med allmueboksamlinger hvilket igjen betyr at allmuen på begge steder hadde bedre tilgang til bøker enn vanlig på bygdene. 

 På 1800-tallet kunne man forventet at boktilfanget fra trykkeriet på Ekset hadde ført til en oppblomstring av flink bondeungdom på Sunnmøre. Sannheten er at det bare er Ivar Aasen (bortsett fra Aarflot familien) som fra midten av 1800-tallet har gjort seg bemerket utover sitt eget område, mens det virker som om motsatte skjedde i Sel. Riktignok er fire unge menn et lite antall, men Sel var ei lita bygd, kun et anneks under Vågå. Sett i et slikt perspektiv kan noe av svaret ligge i Ekset-trykkeriets opplag av bøker. Som beskrevet tidligere, gikk det tilbake med opplysningsvirksomhet da Sivert Aarflots arvinger overtok, og det religiøse ble det dominerende.  

 Det er i første del av 1800-tallet at ulikhetene viser seg, og da motsatt av det man skulle trodd. Med trykkeriet på Ekset kunne man ha forventet en oppblomstring både kulturelt og kunnskapsmessig som virkelig satte området på kartet, men det er det motsatte som skjedde. Det er bygda Sel, et slags underbruk av Vågå, som satte spor, mens Sunnmøre stagnerte. 

 Kapittel 4  Allmueskolen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Hvordan var  skolestellet i Sel?

4.1 Utviklingen av den norske grunnskolen.

I det følgende er det skolene på landet som vil bli behandlet. Begrunnelsen for dette er at byskolen utviklet seg annerledes, og er ikke naturlig å ta med her.

 Tidligere gav jeg en kort beskrivelse av omgangsskolen etter 1827. I dette kapittelet vil jeg gi en grundigere analyse av de ulike forordninger og instrukser som ble utstedt av statsledelsen på 1700-tallet for at jeg skal få en oversikt over hvilke konsekvenser de hadde for utviklingen av en norsk grunnskole. I eneveldet Danmark-Norge var statsledelsen ensbetydende med danskekongene.

               I de første 150 årene omtalte man barneskolen (dagens grunnskole) som allmueskole.

Fra 1889 het det folkeskole i ca. 80 år, for så å skifte navn til grunnskole på begynnelsen av 1970-tallet.[1] 

 Det er fire årstall som regnes som skjellsettende for utviklingen av en gryende norsk grunnskole: Det er konfirmasjonsforordningen av 1736, skoleforordningen av 1739 om skolene på landet i Norge, lærerinstruksen av 1739 og den såkalte plakaten av 1741. Veien frem mot en moderne grunnskole har vært lang og tornefull, og for å få en forståelse av hvilke utfordringer den har stått over for, er de fire årstallene et godt utgangspunkt.[2]

 1700-tallets pietisme vekket også kongemakten, som tok til orde for at allmuen skulle opplyses og oppdras i den kristne tro. Som et resultat av denne tankegangen innførte den i 1736 obligatorisk konfirmasjon for alle, som et ledd i statens arbeid med å føre en mer aktiv utdanningspolitikk eller rettere sagt, religionspolitikk. Konsekvensen ble at skole og kirke ble sterkt knyttet til hverandre. Skolens viktigste oppgave var å lære barna å lese slik at de kunne tilegne seg de religiøse tekstene særlig fra Pontoppidan. Av religiøse bøker allmuen etterspurte på bokauksjoner var Pontoppidan en gjenganger. I konfirmasjonsforordningen sto det utrykkelig at det var presten som skulle undervise konfirmantene, minst to ganger i uken i tre måneder før konfirmasjonen. For første gang kan vi lese om en undervisningsplikt overfor allmuen. Dokka understreker det skolehistoriske aspektet og betydningen av at den forutgående undervisningen, og ikke bare konfirmasjonen ble gjort obligatorisk.

 Tre år etter kom skoleforordningen av 1739 om skolene på landet. Sammenlignet med forordningen av 1736 var skoleforordningen revolusjonerende. Etter disse bestemmelsene skulle nå hele embetsverket på banen. Ansvaret for å få skoleplanene realisert ble lagt på biskopene, stiftsamtmennene, prostene, fogdene og prestene, men villigheten blant embetsverket til å få bestemmelsene realisert kunne være så som så. Siden omkostningene ble pålagt befolkningen, forsto mange raskt at skoleplanene vanskelig lot seg realisere. Tidligere har jeg kommentert at reaksjonene var de samme da skoleloven av 1827 ble vedtatt. Også den påla befolkningen de økonomiske byrdene forbundet med utgifter til skoledrift. 

 Imidlertid ble det viktige prinsippet om en allmueskole nedfelt i forordningen av 1739. Nå skulle ”alle og enhver, end og de fattigste” på landet, uavhengig av stand og økonomi ha rett til undervisning.[3] Det ble undervisningsplikt, men noen allmenn skoleplikt var det ikke snakk om. Den kom som en følge av forordningen av 1759, da den fleksible konfirmasjonsalderen ble erstattet av en skolepliktig alder på sju år.[4] Det var opp til foreldrene å bestemme på hvilken måte barna skulle undervises, og barn av embetsstanden og av rike bønder foretrakk, som tidligere, privatundervisning hjemme.[5] Barn av allmuen var skolepliktige fra de var sju år og frem til konfirmasjonen. 

 Skolene var enten faste eller omgangsskoler, men i prinsippet var det omgangsskolene som var det dominerende helt frem til 1860-årene. Det at kostnadene for en stor del ble pålagte lokalbefolkningen, førte til en stagnasjon i utviklingen av skolesystemet. Folk flest syntes de hadde nok å stri med fra før, og var lite villige til å bidra økonomisk. Etablering av fastskoler krevde enda mer penger, derfor ble omgangsskoleformen beholdt så lenge. Selv om lønnsbetingelsene var vage både for fastskolelærerne og omgangsskolelærerne, var det utvilsomt mer kostbart for lokalbefolkningen å lønne en fastskolelærer. Statsledelsen hadde forutsett dette under utarbeidelsen av forordningen, og for å bøte på økonomien ble det bestemt at hvert sogn skulle ha en såkalt skolekasse. Meningen var at innbyggerne skulle bidra etter stand og evne, og det skulle tas opp kollekt på bestemte søndager og ved bryllup, dåp og begravelser, men ordningen fungerte gjennomgående dårlig over det ganske land.[6]   En lærerinstruks ble utferdiget samtidig med skoleforordningen, og skulle være en rettesnor for skolemesterne. Det interessante er at den inneholdt regler om at alle barn skulle behandles likt, uavhengig av stand og økonomi. Sammen med prinsippet om allmueskole for alle barn på landet ser vi en gryende form for likhetstanke i et samfunn ellers preget av store ulikheter. Skolemesterne ble samtidig pålagt en mengde plikter som gikk langt utover vanlig arbeidstid, og uten at lønnen sto i forhold til dette.

                            Forordningen møtte massiv motstand både fra legmenn og fra embetsstanden.

Skoleprogrammet var for ambisiøst for sin tid, og motstanden for stor til at det kunne la seg gjennomføre. Noe tilsvarende skjedde samtidig i Danmark. Der var motstanden så stor at hele forordningen måtte gjennomgå en helt ny behandling. Resultatet ble en ny skoleforordning, kalt en plakat, i 1740. Fullt så sterk var ikke motstanden i Norge, men skolesaken ble også her tatt opp til ny vurdering. Resultatet var plakaten av 1741. Fra høyeste hold ble det innrømmet at forordningen satte for strenge krav til skoleutviklingen. Plakaten åpnet opp for at menighetene skulle få utøve innflytelse over det lokale skolestellet. Riktignok skulle de søke veiledning i forordningen, men det var ikke noe absolutt krav. Til syvende og sist var det menigheten som bestemte hvilke ordninger de mente var best for den lokale skoledriften i sognet. Den skulle også sørge for å utarbeide skoleplaner, de såkalte fundaser, for den økonomiske ordningen for skolen. I tillegg skulle embetsstanden utferdige nærmere regler. Dokka sier det ble en forsamling med sterkt legmannsinnslag som heretter skulle utforme skoleplaner og avgjøre om prestegjeldet skulle ha fastskole eller omgangsskole, fastsette lærerlønninger og omkostninger ved skoledriften.[7] Vi ser her oppstarten av befolkningens mulighet til å påvirke skoleutviklingen, en utvikling som vi har beholdt den dag i dag gjennom de folkevalgte.   

 Forholdet mellom plakaten av 1741 og forordningen av 1739 var ikke klart. Det førte til mang en strid utover på 1700-tallet. Den delen av befolkningen som ønsket en god skole, hevdet at forordningen ikke var opphørt, og at det var den man skulle forholde seg til, mens de lite skoleinteresserte krevde å få utforme skoleplanene selv slik de hadde anledning til i henhold til plakaten. Sett i et slikt perspektiv sier det seg selv at det ble store regionale forskjeller.

 I alle fall førte forordningen og plakaten til at den norske allmueskole nå var et faktum, selv om omgangsskoleordningen og plakatens innhold førte til sterkt varierende skoleforhold i distriktene.

 De obligatoriske fagene var etter forordningen av 1739 religionsopplæring, leseopplæring, skriving og regning, men det forelå en lærerinstruks som fastslo at det kun skulle undervises i de to sistnevnte om foreldrene ønsket det.[8] Derfor ble det så som så med skrive- og regneundervisningen, hevder Dokka.[9] Lærerne hadde selv gjennomgående dårlige kunnskaper og lite å hjelpe seg med til slik ekstraundervisning. Foreldrene viste heller ikke særlig interesse for tilbudet, siden de som regel måtte betale ekstra for det.  

 Plakaten av 1741 gjorde ingen endringer i fagopplæringen. Umiddelbart virker det underlig at de styrende organer ikke lot til å prioritere skriving i prosjektet med å gi allmuen opplæring, men holdningen til enevoldsmakten var ensidig å gi folket opplæring i religion. Til det trengte de kun leseopplæring. På denne måten hadde statsmakten kontroll med undersåttene! Denne form for undertrykking er like aktuell i dag i land man ikke ønsker å sammenligne seg. 

 Bøndene lot ikke til å protestere på opplegget. Klassesamfunnet hadde lært dem å finne sin plass uten å opponere for mye.[10]

4.2 Hva slags skoleholdere fikk man?

Som nevnt ble skolene bare unntaksvis gjort faste. I sentralmaktens satsing på en norsk allmueskole var det omgangsskolelæreren som fikk hovedansvaret for sognebarnas opplæring.[11] Innledningsvis reflekterte jeg litt omkring skoleholderens (samtiden kalte dem det) posisjon og status. I ettertid har det fra tid til annen vist seg at fagfolk har litt ulikt syn på dette. 

 I Gro Hagemanns bok om lærernes historie i Norge kommer det klart frem hvor stor forskjell det var på omgangsskolelæreren og lærere i faste skoler.[12] Faste skoler ble ikke vanlig før langt ut på 1800-tallet. Omgangsskolelæreren var derfor uten sammenligning den største gruppen. I følge Hagemann, som bygger på Dokkas offentlige statistikk, utgjorde de i 1837 så mye som 90 % av landslærerne. Svært få hadde utdanning utover det mest elementære. Noen få hadde fått opplæring av sognets prest, men noen seminarutdanning var det ikke snakk om før på 1800-tallet. Som regel var det evnerike bondegutter som ble plukket ut av presten etter konfirmasjonen. Gjennomsnittlig ble de i stillingen kun til noe bedre dukket opp. Lønnen var dårlig. Hagemann angir 20 spesidaler som en gjengs årslønn, og da var han avhengig av kost og logi på de gårdene han hadde holdt skole. Omgangsskolelæreren ble ansett som et fattiglem, er hennes konklusjon, og undervisningen var gjennomgående av dårlig kvalitet.

 Hans-Jørgen Dokka gjengir i boken En skole gjennom 250 år et hjertesukk fra Henrik Wergeland som sa følgende:

  ”Med vore Almueskolelærere er det slet bevænt. En Grund dertil, er at det er det med  deres Kaar. Og hva kan man vel forlange for en Aarsløn af ligenedentil 8 (otte Daler),  som Tilfældet er paa flere Steder? Derfor er det kun, som sagt har været i dette Blad,  at Almueskolelærerne ere Karle, der søge at undergaae Musketten ved at gribe

             Riset.”[13] 

 Årstallet for uttalelsen er ikke oppgitt, men siden Wergeland døde i 1845 bare 37 år gammel, falt vel bemerkningen omtrent i tidsrommet for mitt prosjekt. Det var åpenbart en utstrakt oppfatning at mye av motivet lå i det å slippe unna militærtjeneste, og ikke et brennende ønske om å undervise når unge menn søkte seg som allmueskolelærere. 

 Dokka og Hagemann er på linje. Hagemann bygger som nevnt antakelig mye av sin argumentasjon på Dokka. Verken lønn eller ære fristet, og begge understreker at fritak fra militærtjeneste var den viktigste motivasjonen. Følgelig var det ofte unge menn som lot seg lokke til å bli skoleholdere. Ikke bare var han en ung mann, men en ung mann som ville slippe militærtjeneste. Imidlertid viser Dokka til at antall omgangsskolelærere nesten doblet seg i løpet av 50 år fra midten av 1700-tallet, hvilket resulterte i mindre skoledistrikter (roder) og dermed utvidet skoletid for barna. Dette i seg selv var en kvalitetsheving. Det ble mer tid til læring selv om kvaliteten på læringen for det meste var slett.

I sitt arbeid med å nyansere bildet av omgangsskoleholderen noe, har Lis Byberg funnet frem til personer som hadde dette virke på slutten av 1700-tallet.[14] Hun nevner en John Olsen Næsset fra Bjelland i Rogaland som var skoleholder i hele 16 år. Han kunne både lese og skrive og hadde en betydelig boksamling selv. Videre gir hun en beskrivelse av Sivert Aarflot som vi allerede kjenner til. 19 år gammel ble han ansatt som omgangsskolelærer i Ørsta av sogneprest Hans Strøm. Han var en stor resurs i lokalmiljøet for å fremme boklig kunnskap. Imidlertid gir Byberg klart uttrykk for at disse to ikke var representative for standen, og presiserer at skoleholderne hadde gjennomgående lav status i lokalsamfunnet. Til støtte for sitt syn anfører hun blant annet bøndenes uvilje mot å betale for skolen, og biskopenes tilsvarende trusler om utpanting i flere tilfeller. Som vi ser er hun på linje med Hagemann og Dokka. 

 Men Jostein Fet av en litt annen formening, og tar til ordet for at denne elendighetsbeskrivelsen er overdrevet.[15] Han er kritisk til kildebruken, og mener den er for snever og at de er for få til å være signifikante. Historiebøkene underkommuniserer det faktum at klasseskillet var større på Østlandet enn på Vestlandet. Fet hadde nok ønsket seg flere undersøkelser fordelt på flere landsdeler. Det kunne ha lempet på de vedtatte sannhetene om omgangsskolelærerne. 

  Det kan være verdt å dvele ved Fets påstand, og kanskje har han et poeng. En kort gjennomgang av fagpersoner som har vært involvert i norsk skoles historieskriving viser at både Gro Hagemann og Hans-Jørgen Dokka hadde sine faglige ståsteder ved universitetet i Oslo da de skrev fagbøkene. Jeg skal selvfølgelig være forsiktig med å underkjenne anerkjente forskeres arbeider, men ønsker bare å vise til noen observasjoner jeg har gjort. Både Hagemann og Dokka skriver informativt og generelt om norsk skoles utvikling, og er begge enige om at omgangsskolelærerne hadde lav status i samfunnet. Imidlertid er det påtagelig å observere at eksemplene de kommer med nesten uten unntak er fra Østlandsområdet. Dokka nevner sitater både av Wergeland, O. Arvesen, Ivar Kleiven og

Camilla Collett som alle har uttalt seg om skole og undervisning. Et sitat av Peter Dass fra Nord-Norge er riktignok også tatt med, men det er mer av religiøs karakter.[16] Gro Hagemann er mer generell i sine formuleringer.[17] Imidlertid refererer hun hyppig til Dokkas arbeider.

Han gav ut sin bok fire år før henne.

 Som vi ser, kan det se ut til at elendighetsbeskrivelsen av omgangsskoleholderne kan bunne i et for snevert kildemateriale, og at Fet har et godt poeng. Muligens kunne dette være et tema for videre forskning?   

4.3 Allmueskolen i Sel og Vågå på begynnelsen av 1800-tallet 

Under dette punktet vil jeg redegjøre for hvilke tilstander som rådet i skolen i Sel i perioden før de fire omtalte flinke unge mennene startet med skoleundervisning på slutten av 1820tallet. Som beskrevet tidligere, var resultatet av plakaten av 1741 at skolene etter dette nå var basert på legmannsskjønn. Den lokale skoledriften kunne derfor være et barometer på hvilke strømninger og økonomisk evne som rådet i bygdene. Overskriften nevner både Sel og Vågå.

Grunnen er at omgangsskolelærerne underviste flere steder i sognet, noen dager på hvert sted.

Det som var karakteristisk for hovedsognet, gjaldt stort sett også anneksene.

                       Det er flere som har beskrevet omgangsskolen i Sel før ca. 1820. I Ole Arvesens

(1830-1917) bok Vaagaapresten, en biografi om presten Hans Peter Schnitler Krag (17941855), får vi en kort innføring i skolestellet i Vågå og Sel før Krags tid.[18] Noe bygger på lokalhistorikeren Ivar Kleivens (1854-1934) arbeider, men også Fredrik Hougen har bidratt. Professor Ludvig Daae (1834-1910) har tangert emnet i biografien om Paul Botten Hansen.[19]

For øvrig er Fredrik Hougens håndskrevne beretning Minner fra Sel den mest utfyllende om emnet.[20] Memoarene ble nedskrevet det første tiåret av 1900-tallet, og bygger både på overleveringer fra folk i Sel og på selvopplevde episoder. Det ble to bøker. Bok nummer I starter med overskriften ”Omgangsskole”, deretter følger 301 sider med beretninger om skolestellet i Sel og Vågå fra slutten av 1700- og de første tiårene av 1800-tallet. Siden Fredrik var født i 1820, bygger disse beretningene på overleveringer fra andre. I presentasjonen av broren, Engebret Hougen, fremkommer det at oldefaren og bestemoren fra Ottadalen var kjente historiefortellere. Det er ikke umulig at forfedrene har vært viktige bidragsytere til Fredrik Hougens beretninger. Bok nummer II starter med overskriften ”Min ferd som omgangsskoleholder”, og består kun av ett kapittel på 175 sider.    

 Det har ikke lykkes meg å finne alternativ lokal skolelitteratur som er så omfattende som Fredrik Hougens. Riktignok gir Frik Hougens ”monografiske skisse” Ein omgangsskolehaldar og heimbygda hans, som han skrev på slutten av 1930-tallet, en omfattende dokumentasjon av skoleforholdene, men mye er knyttet direkte til Hans Hansen Pillarviken, og vil bli benyttet i større grad i kapittel fem.[21] For øvrig er den spekket med noter. Alle fakta er godt dokumentert. Som kilde er det et godt tegn. Men det er de håndskrevne minnene til Fredrik Hougen som vil være det viktigste kildematerialet i denne delen. Spørsmålet er hvilken verdi denne type håndskrevne kilde har, hvor mye av stoffet er overlevert fra tidligere generasjoner. 

 I følge Kjeldstadli er det ikke slik at man glemmer mer jo lengre tidsavstand man har til hendelsen.[22] Britiske psykologiske tester har vist det. Det største problemet er at man ubevisst justerer minnene for at de skal stemme med normene man har på tidspunktet hvor de skal hentes frem. Dette er særlig aktuelt hvor minnene skal gjenfortelles etter et lengre tidsperspektiv. I bok nummer I kan vi gå ut ifra at Hougens beretninger for det meste består av muntlige overleveringer, siden den omhandler tiden før han selv var født. Det følger naturlig av hans kapittel tre, hvor det fremgikk at skriveferdigheter var mindre utbredt enn leseferdighet på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Forskning (særlig om middelalderen) har påvist at i samfunn hvor man ikke kunne skrive, har fortellinger gått i arv gjennom generasjoner, ofte ordrett. Når man ikke kan skrive, må man huske. Riktignok kom han fra en familie hvor særlig faren Knut hadde utmerket seg i distriktet nettopp med sine skrivekunnskaper og vakker skrift.[23] Men det fremgår at skriftlighet mest ble brukt til ”viktigere” ting enn lokalhistorie. Det var skriverier for presten, regnskap og skriftlighet innen handel som var viktig. Det finnes ingen bevis på at han skrev ned noe om slekta og lokalsamfunnet. 

 Fredrik Hougen har bestrebet seg på at det han skrev skulle være korrekt. Han er nøye med navn og årstall. I den grad jeg har kunnet etterprøve dette, stemmer alt til minste detalj. Det gjelder både presters virke i de forskjellige sogn, og folk på distriktets gårder.[24] Ved å sammenligne med andre bøker som Vaagaapresten av Arvesen og litteratur av Kleiven, har jeg fått verifisert at faktaopplysningene stemmer med hverandre selv om personkarakteristikkene kan variere noe.   

 På bakgrunn av disse opplysningene mener jeg Hougens håndskrevne minner vil være en relevant kilde om skolehistorie i Sel og Vågå sammen med den generelle skolehistorien til Dokka, Helgheim og andre. 

Ole Arvesen proklamerte i Vaagaapresten om presten Krag at det som etter 1814 skulle kalles et skolevesen i det opplysningslengtende Nord-Gudbrandsdalen, sto på skrøpelige føtter.[25] Hvem som var opplysningslengtende er ikke nærmere spesifisert. Uttalelsen bygger på Ivar Kleivens og Paul Botten Hansens beskrivelse av forholdene, og de var ikke lystige. Et viktig poeng er at dette var personer som alle ville fremheve Krag. Objektiviteten kan av den grunn ha vært noe fraværende. 

 Når vi i ettertid skal bedømme omgangsskoleholderne, som vil bli beskrevet nedenfor, er det viktig å huske på at dette var før lærerseminarenes tid. Ingen av lærerne hadde noen opplæring eller utdanning som skulle tilsi at de var rustet til det yrket de skulle ta fatt på. De som allikevel fikk til et akseptabelt tilbud må ha vært utrustet med gode pedagogiske evner fra naturens side.  

                Botten Hansens uttalelser til Arvesen burde tillegges stor vekt, i følge Arvesen, siden

Botten Hansen var en kyndig mann og vågåværing (han omtaler ham som det selv om Botten Hansen var fra annekset Sel), og derfor hadde stor troverdighet.[26] Han beskrev skolestellet i vågåbygdene som i høy grad forsømt. Barn av allmuen kunne stort sett ingen ting, og videre var skoleholderne, som regel, av elendigste sort. Deres kunnskaper besto som oftest av å kunne lese noen stumper (sic) fra bibelen. Annen kunnskap brydde de færreste seg om. Det gjaldt også myndighetene, som burde visst bedre. Da rasjonalistprestene kom til bygda, skulle man tro at opplysningsarbeidet ble prioritert. Men det ble heller verre. Fra talerstolen talte de om opplysningens herlighet, men gjorde ellers lite for at allmuen skulle få del i den. Et hederlig unntak var omgangsskoleholderen Hans Hansen Pillarviken. Botten Hansen hevdet at opplysningsarbeidet i Vågå var om mulig enda dårligere enn andre steder i NordGudbrandsdalen. Sammenholdt med den generelle fremstillingen av statsmaktens spede forsøk på en skolesatsning for allmuen på 1700-tallet, virkes det som om lite hadde skjedd over 70 år senere.

 Tre omgangsskolelærere hadde i det minste gode hoder, i følge Arvesen, men som vi skal se, kom flere forhold til å spille inn som påvirket læringssituasjonen negativt.

 En viss lærer Sigurd Mo i Vågå ble ansett som evnerik, men hard på flasken og fæl til å tukte barna i skolen med stokk. Det gikk mest i fyll og fest, og undervisningen ble deretter. Klager til rasjonalistpresten Liv (sic) Borch Fietzenz (prest i Vågå fra 1814) hjalp lite, siden Mo hadde vakker håndskrift og var til god hjelp som protokollfører for presten. Arvesen påpekte det alvorlige ved det at presten, som skulle føre tilsyn med ungdommens oppdragere og veiledere, ikke bare lot Sigurd bli værende som omgangsskolemester, men gav ham ytterligere autoritet ved å arbeide for presten. 

 En annen skoleholder Arvesen nevnte, var Ivar ”Skulemeister”. I likhet med Sigurd var også han evnerik og hard på flaska. I Minner fra Sel I er han identifisert som Ivar Råsta og virket som lærer på 1820-tallet. Han leste tysk, og kunne mye om medisin, men drikkeriene ødela hans gode navn og rykte, i følge Arvesen. Han utelot helt å beskrive hvordan Ivar var som lærer når han hadde gode perioder. Han tok det kanskje for gitt at det ikke kunne være særlig fruktbart på bakgrunn av de faktiske forhold.

 Den siste Arvesen beskrev som av de mere evnerike, var Tor skolemester fra Mo i Hedalen. Det har ikke lyktes meg å finne ut i hvilke år han virket som lærer, men fagene han underviste i tyder på at det må ha vært før 1827-loven. Da får vi et skille i undervisningen som vi senere skal se under kapittel 5. Fagene var skjønnskrift, abc-en og katekismen. Han hadde lært så lite at han kunnskapsmessig umulig kunne ha mye å bidra med i undervisningen, skrev Arvesen. Ikke desto mindre ble han stadig leid inn til storgårdene i Vågå for privatundervisning. Kan hende var Arvesen vel streng i sin dom over Tor. Sikkert er det at fattigdom drev ham til å bruke mye tid på nedskriving, såkalt ”frakture”, for å spe på lærerlønningen. Han skrev av sanger og fortellinger som folk ønsket å kjøpe til privat bruk. 

Historien forteller at han levde i fattigdom hele sitt liv. 

 Arvesen avsluttet beskrivelsene lakonisk med å si at når de såkalte evnerike skolemestrene var som beskrevet, hvordan var da de som ”for Gud og ingenting fik ansættelse som lærere”. De måtte i høy grad være udugelige til vervet, selv om det fantes et og annet lyspunkt rundt om i bygdene. Konklusjonen hans ble, som vi så, en skole på skrøpelige føtter.  Noe annet var heller ikke å forvente når man uten foregående varsel fikk friheten og selvstendigheten i 1814 uten samtidig å ha de kunnskapene som skulle til for å nyttiggjøre seg den, hevdet Arvesen og var enig med Ibsen i at selvstyret var som ”en kniv lagt i et barns lekende hender”.[27] 

Omgangsskoleholderne gikk fra bygd til bygd og underviste. De episodene som blir referert fra omliggende bygder til Sel, vil derfor også kunne si noe om skolesituasjonen i Sel.

Skal man tro det han skrev, sto det dårlig til med skolestellet også der. 

I den grad barna overhode kunne lese, skyldtes det hjemmene, skrev Arvesen, og roste disse. Det var forbundet med skam å ha barn som ikke kunne lese. Derfor var det rundt om i bygdene en viss konkurranse hjemmene imellom om ikke å være dårligst. Det ble særlig tydelig når barna skulle til overhøring. De minst flinke ble plassert nederst på kirkegulvet. 

Frik Hougen var ikke helt enig i denne teorien.[28] Han hevdet at viktigste grunnen til at den fattige allmuen bidro til at barna fikk et visst minimum av kunnskap slik at de kunne bli konfirmert, bunnet i behovet for å få barna ut i arbeid fortest mulig. Det var vanskelig å få tjeneste uten å være konfirmert. Hougen var ikke fremmed for at lesekunnskap i visse tilfeller også hang sammen med ære. Men det var blant de velstående bøndene i hovedsognet at foreldrene konkurrerte om å ha de mest lesekyndige barna. I anneksene var nok situasjonen jevnt over en annen. 

I Ludvig Daaes biografi om Paul Botten Hansen er det kun én omgangsskolemester som blir beskrevet, og det var far til Paul. Han het Hans Paulsen Nystuen, og hadde sitt virke i Sel rundt 1820. Etter sigende var han en vakker, velvoksen og begavet kar, men ikke flittig. Hans manglende interesse for en metodisk undervisning og skole generelt tok han igjen på andre områder. Daae beskrev ham som en tusenkunstner, særlig god med kalligrafi, men med en usedelig livsførsel. Igjen var presten Fietzentz lite lydhør når folk klaget.[29] Men da Paulsen Nystuen samtidig satte barn på to av bygdas unge piker, hvorav den ene var mor til Paul Botten Hansen, fant han etter kort tid det best å stikke av til Nord-Norge. 

 Vi ser at i den grad omgangsskolelæreren fra tidlig på 1800-tallet blir nevnt, er det også hos Daae i negative ordelag. 

I Minner fra Sel I er det en mye større detaljrikdom i beretningene om omgangsskolen i området enn det vi har sett hos de to foregående forfatterne, og de dekker en lengre periode.   Det blir en relativt omfattende beskrivelse av skoleholderne i Sel og Vågå i det følgende. Jeg har gjort det bevisst av to grunner: For det første fordi jeg har tilgjengelig så mye handskrevet, detaljert materiale som ikke er så godt kjent i dag. Og for det andre fordi disse historiene til sammen sier mye om miljøet rundt omgangsskolene på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.   

Hans To het en skoleholder i bygda Vågå det første tiåret av 1800-tallet. Dette var en periode med mye uro i bygdene, særlig blant ungdommen. Grunnen var at de tidligere omtalte Holsteinkarene var kommet tilbake etter endt tjeneste i Slesvig-Holstein. De brakte med seg mye fyll og vold og fordervet ungdommen, som det står.119 Lærerne fikk en vanskelig tid, og måtte bruke mye av undervisningstiden til å oppdra ungdommen. Fra tid til annen leser vi at dagens lærere klager over den samme tendensen. Det er åpenbart ikke et nytt fenomen at mye undervisningstid går med til oppdragelse.

 Hans To så ikke annen utvei enn å bruke fysisk avstraffelse på de verste, hvilket ikke var uvanlig på den tiden. Bonden på gården Øy likte dårlig at sønnene fikk pryl. Han sendte skoleholderen en vennlig invitasjon. Vel innenfor døren låste han, og gjøv fysisk løs på Hans To. Imidlertid var To en sterk kar i sin beste alder. Det endte med at To mørbanket bonden før han forlot stedet. Senere under en sesjon i bygda, som ofte ble feiret med drikk og dans, og hvor også To deltok i laget, hadde bonden på Øy innleid Holsteinkarene for å banke opp læreren. Det gikk svært galt. Hans To overlevde så vidt. Etter en tid med pleie gav han opp lærergjerningen, dro til Kristiania og utdannet seg til handelsmann. Senere bosatte han seg i Larvik. Det står ingen ting om hvordan han utførte selve lærergjerningen. 

 En annen, ikke navngitt omgangsskolelærer, underviste blant annet på Lalm på 1770tallet.[30] Fredrik Hougens mormor hadde ham som lærer. Han ble beskrevet som en religiøs mann, og en samvittighetsfull lærer som tok seg godt av sine elever. I Lalm bodde det en bonde som fullstendig unnlot å oppdra sine sønner. Han var stolt av deres brutalitet, og aksepterte ikke at skoleholderen forsøkte å oppdra dem. Da alvorlig tiltale ikke hjalp, måtte læreren til slutt straffe dem. På hvilken måte står det ikke beskrevet. Faren sørget for å komme sammen med læreren under fire øyne i et lukket rom, og der mishandlet han læreren så grundig at han fikk varig mén og døde tidlig.

 Beretningen avslutter med å fortelle at skikkelige folk på Lalm avskydde både bonden og sønnene all sin dag, så læreren hadde støtte i lokalbefolkningen.

 Det som umiddelbart slår en er den brutale volden skoleholderne ble utsatt for. Riktignok benyttet flere av dem seg av fysisk avstraffelse selv. Men det var mere vanlig enn uvanlig, skal man tro det som har vært beskrevet gjennom generell litteratur fra tiden før 1900-tallet. Imidlertid har det kanskje ikke vært så vanlig som man har trodd. Omgangsskolen ble holdt rundt om på gårdene, hvilket vil si at bøndene hadde en viss kontroll med hva skoleholderne foretok seg. Frik Hougen hevdet at det begrenset voldsbruken.[31]  

 Påtalemakten fungerte selvfølgelig ikke slik vi kjenner den i dag. På den annen side, man hadde et embetsverk som skulle være lovens forlengede arm lokalt, og også fungere som påtalemakt. I 1687 ble Kong Christian Den Femtis Norske Lov innført. Fra 1690 fikk den et tillegg om Alminelig borgerlig Straffelov. Muligheten til å ilegge straff har derfor hele tiden vært tilstede. I lys av dette virker det besynderlig at de åpenbart straffbare handlingene ikke fikk noe rettslig etterspill. En grunn til det kan være at de fysiske overgrepene på omgangsskoleholderne ikke ble anmeldt. Det kan igjen underbygge Hagemann og Dokkas påstander om lærernes lave status i det minste i østlandsområdene. Overgriperne vi har lest om var selveiende bønder. 

 Man kan også tenke seg alternative forståelsesformer hvor for eksempel menns ære kommer inn som et viktig begrep. I dag forskes det nettopp på dette i innvandrermiljøer fordi man har sett at vold er et viktig virkemiddel for å opprettholde menns ære i enkelte miljøer.

Det er nærliggende å tenke seg at ære kan har vært en viktig faktor i de klassedelte bygdemiljøene i Norge helt fra Middelalderen og til et stykke ut på 1800-tallet, før et formalisert lokalstyre tok form. Middelalderhistorikeren Preben Meulengracht Sørensen har i særlig grad forsket på ære. Det kan synes som om noe av dynamikken i hans fortellinger gjenspeiles i de omtalte historiene ovenfor.[32] Frik Hougen nevnte også ære i forbindelse med leseopplæringen i hjemmene. Imidlertid er problemstillingen på siden av oppgavens egentlige tema. Kanskje det kan være gjenstand for en videre undersøkelse?

Jacob Danielson, populært kalt Sambuklokkeren, og beskrevet tidligere, startet som skoleholder i ”bygdens gildeste skolekrets”, kalt Finntryum, på slutten av 1700-allet.[33] Hvorfor den var gild er ikke forklart. Historien forteller at han var den best utdannede læreren i hele prestegjeldet. Han var en dyktig pedagog, brukte ikke fysisk straff, noe han av enkelte fikk kritikk for. Han svarte da at ”Oss kjøm lengst med lempe”. Det nevnes ingen ting om dårlig lønn. Trolig kom det av at han hadde gård, og var lite avhengig av lærerlønnen. 

 Interessant er det å lese beretningen om Sjugur Mo som også O. Arvesen beskrev.[34] Hougen omtalte ham som evnerik. Derfor var han skriverkar for sokneprest Fietzentz. Imidlertid får vi vite at han hadde den særdeles uskikkelige eleven Hans Holbø i sin klasse. Sjugurd så ingen annen rå enn å gi ham alvorlig tukt. Dette glemte Hans aldri. Han vokste opp til å bli en svær kar, to hoder høyere enn andre. Han ble sjeldent sint, men når det skjedde, så varte det lenge! Under en auksjon noen år senere støtte han på Sjugur. De hadde begge drukket, og igjen kan vi lese om brutal vold mot skoleholderen, denne gangen av en tidligere elev som hadde fått pryl. Hans Holbø løftet Sjugur opp etter håret og dro han til seg slik at det meste av håret ble revet av. Heldigvis klarte tilskuere å få tak i Sjugurs ben, og dro ham vekk fra overgriperen. Fredrik Hougen skrev at han senere var elev sammen med Sjugurs sønn på fastskolen, og at han var en av de flinkeste der.

 Lik Arvesen, har også Hougen en fortelling om Ivar Råsta.125 Han var skolemester i Vågå rundt 1820-tallet. Men fortellingene er svært forskjellige. Riktignok la ikke Hougen skjul på at han av og til kunne bli litt ”snurran” (beruset), og at han da skrålte og sang i vilden sky sanger med ganske radikalt innhold. Han var fritenker, og likte godt å diskutere åndelige ting til stor forargelse for de konservative kristne. Ivar bodde på en husmannsplass med kone, men ingen barn. Der hadde han klart å opparbeide seg et bibliotek som kunne måle seg med sokneprestens både i mengde og innhold. 

 Som omgangsskoleholder var han meget avholdt både av barn og voksne. Han hadde en merkelig evne til å undervise på en tiltalende måte som fanget ungdommens interesse. Allmuen anså ham som en særdeles klok skolemester. Elevene hans nådde lenger frem i kunnskap enn det andre lærere i samtiden hadde klart. Man karakteriserte Ivar som tekkelig i sin ferd, med unntak av de gangene han i større lag fikk seg en rus eller skulle møte frem på kirkegulvet til overhøring av ungdommen ved proste- eller bispevisitaser. Bygdelærerne ble ofte tatt i bruk ved slike anledninger. Da kunne han oppføre seg underlig. Som fritenker var det kanskje ikke så merkverdig at han demonstrerte litt. Men noe stort problem skulle det ikke ha vært.   

 Vi ser at O. Arvesen, Ludvig Daae og Fredrik Hougen hadde en tendens til å karakterisere kvaliteten på skoleholdernes arbeid litt forskjellig. Arvesens og Daaes beretninger er mere negativt fremstilt enn Hougens. Grunnen kan være at de har sine historier fra ulike sosiale lag i bygdesamfunnene. At de ikke har bygget sine fremstillinger på hverandre, men har innhentet opplysninger fra ulikt hold, gjør at disse kildene må anses som gode.  

 Hougen skrev at forskjellig religionssyn skapte mange konflikter.[35] Presten Fietzentz var rasjonalistprest; elsket og hatet. Han startet religionsskole i 1816 i håp om å få folk til å reflektere litt rundt religionsspørsmål. I dette arbeidet tok han i bruk boken Religionsspørsmål av sokneprest Abel (far til matematikeren).[36] Dette falt mange tungt for brystet fordi den manglet gudsord, og Fietzentz måtte fjerne den igjen. Som rasjonalist var han tilhenger av Voltaire. I dette lå det en anerkjennelse av menneskerettigheter, som følge av naturrettens rettsprinsipper og religionsfrihet. En anerkjennelse av fritenkeri er da nærliggende, og var et stort diskusjonstema i samtiden. Fritenkeri betyr at man ønsker å få tenke fritt i forhold til religiøse spørsmål uavhengig av kirkens autoriteter.[37] Da Fietzentz ønsket å ta i bruk boken

Religionsspørsmål var nok tanken på at han var fritenker farlig nær for mange. Men så vidt vi vet, var han ikke det. I teologiske spørsmål bestrebet han seg på å være ortodoks korrekt. Det at man var rasjonalist var ikke ensbetydende med å være fritenker, men ikke alle forsto det. Fredrik Hougen, som selv var grundtvigianer, beskrev hvordan enkelte grupperinger gav uttrykk for misnøye med folk og da særlig skoleholdere som samarbeidet med presten, nettopp fordi de misforsto begrepene. For å belyse hvordan dette skismaet påvirket og ofte splittet bygdesamfunnene skal jeg gi et eksempel fra Minner fra Sel I: Råsta og Sjessvold irriterte seg over religiøs dobbeltmoral.[38] Det var særlig en av prestens kapellaner de syntes ”burde feie for egen dør” før han dømte andre. Sjessvold laget like godt en sang som i lang tid etter ble både sunget og deklamert i bygda:  ”At se de lærde på lastens sti  og menighetenes engle lunkne,  at de beherskes av onani,  og se prelater til fe nedsjunkne,  det er et omen hvorfor man gruer,  men akk dessverre så ofte skuer   på denne jord.

            Når hyrder sådanne veie gå    som får må skamme seg at betrede,             når kirkens støtter ei selv kan stå,  hvo vil da henne fra fallet redde?      Og det dessverre eksempel bære            man ei skal skjøtte om hva de lære  til salighet.

            Men går en lærer ad dydens fjed,      da vil jeg aldri imot ham skråle;         hans minne vare i evighet,     og heders glorie hans navn omstråle,     og vandrer heden Guds kirkes vekter  hans støv av dannede efterslekter  velsignes skal!”

 Versene viser styrken i motsetningene, og det er nettopp detaljrikdommen i Minner fra Sel I og II som er så viktig for å forstå tidsbildet. Her er alt skrevet ned. Enkelte episoder er ganske frodige for sin tid.  

 Ikke uventet forårsaket diktet mye oppstyr. Presten Fietzentz ble tvunget til å ta affære, men Sjessvold nektet all befatning. Da presten Krag noen år senere kom til Vågå og fikk høre visa, kontaktet han Sjessvold. De hadde en alvorlig prat. Krag mente han burde ta avskjed som skoleholder. Sjessvold svarte med å lese det siste verset, tok farvel, og sluttet kort etter som skoleholder.[39] 

Utfordringene må ha vært mange og vanskelige både for prest og skoleholder i denne brytningstiden for ny og gammel tro. De ulike karakteristikkene av de samme skoleholderne er i så måte helt etter boken. Det er nesten overraskende at det ikke er større avvik i beskrivelsene. Grunnen til det er sannsynligvis at de ulike forfatterne hadde et forholdsvis likt grunnsyn. Det har fremkommet at de fleste var grundtvigianere. 

 For øvrig virker Fredrik Hougens fremstilling balansert. Han har sett hvilke konflikter som påvirket folk og, ikke minst, deres syn på lærerne. Det skulle lite til før bygdesladderen gikk. 

 På den annen side er det påfallende hvor mye drukkenskap det var. Det går som en rød tråd gjennom Hougens beretninger at fyll og fest var ganske dagligdags. Skoleholderne var spesielt utsatt for rykter når de var uheldige, siden de sto for mye av det oppbyggelige arbeidet blant bygdas barn.

De siste to skoleholderne jeg skal presentere, er kun omtalt i Minner fra Sel. 

 Ola Lonnde var omgangsskolelærer i Vågå. Nøyaktig tidspunkt har det ikke lykkes meg å finne, og opplysningene om ham er få. Lærergjerningen er ikke kommentert. Han hørte til de ”vekte”, men ble etter hvert fritenker. Han ble senere underlensmann i Vågå, men fikk smaken på det sterke, og døde i ung alder.

 Den siste skoleholderen er Haldogson eller Ola Bakka, som han egentlig het.[40] Han var den eldste av omgangsskoleholderne Hougen har omtalt, og var lærer for hans far Knut fra 1792 i Sør-Sel. Haldogson startet som tjenestegutt på Vågå prestegård. Sokneprest Reinhardt lærte ham opp til omgangsskoleholder. Lønnen var 12 spesidaler året.

 Farsgården til Knut het Øvre To, og omgangsskolen skulle holdes der. Knut var lite villig til å starte i skole da han var fem år gammel. Moren Guri sto med riset i hånden, men til ingen nytte. Omsider fikk hun skubbet ham over tunet og inn i stua hvor skolen skulle holdes. Deretter følger en detaljert fortelling, som blir for lang å referere her, om hvordan Haldogson på mesterlig vis fikk Knut interessert i skole, og endte opp som den beste eleven. Fra tid til annen hendte det at Knut vikarierte for Haldogson. I innledningen fikk vi vite at han senere ble godt utdannet innen det militære. Som far til Hougen-brødrene har han utvilsomt vært en pådriver for at sønnenes skulle få utdanning.  

 I Nord-Sel holdt Haldogson omgangsskole på Laurgård. Knuts fremtidige kone, Mari, gikk i skole der. Hun opplevde å bli undervurdert kunnskapsmessig av Haldogson. Dette tok hun tungt, men under en utspørring om religiøse spørsmål fikk hun endelig vist hva hun var god for. Haldogson ble overbevist, men hele livet husket hun episoden. Tradisjonen tro var det guttene som var viktigst. Det var også dem Haldogson konsentrerte seg om. Mari kunne selv berette at skoleholderne mente latinske bokstaver ikke passet for jenter, og at de burde ha mer enn nok med de gotiske eller norske som de kalte dem. Jentene lærte heller ikke å skrive, regne eller å forstå innholdet i et brev. Det var bare for guttene. Mari syntes dette var svært urimelig. Men skolen var lagt opp slik, skrev Fredrik Hougen, og Haldogsons tolkning av undervisningen var av den grunn i tråd med den rådende oppfatning i tiden. Han kunne vanskelig lastes for diskrimineringen. Gjennomgående fikk han godt skussmål for undervisningen sin. 

 Gro Hagemann er av en litt annen oppfatning mht. til likestillingen i skolen.[41] I kapittelet De stummes leir? fremhever hun nettopp likhetsprinsippet ved den norske allmueskolen. Den var i utgangspunktet ikke-diskriminerende og ment for alle, uavhengig av kjønn og sosial klasse. Men her ser vi at teori og praksis ikke alltid stemmer. Når Fredrik Hougen skrev at det var viktigere at guttene fikk skoleopplæring enn jentene, virker det ikke urimelig, tiden tatt i betraktning. Det var først og fremst guttene som skulle styre gården og ellers være familiens overhode utad. Jentene hadde ikke et tilsvarende behov for formell kunnskap i dagliglivet.

 Teoretisk sett har Hagemann sikkert rett når hun hevder at den formelle diskrimineringen først kom senere med utbyggingen av skolesystemet fra midten av 1800tallet. Da kom kjønnsdelingen for alvor. Fagkretsen ble inndelt med håndarbeid og skolekjøkken for pikene og sløyd og gymnastikk for guttene. Imidlertid er det, som Hougen forteller, indikasjoner på at diskrimineringen tok til før dette selv om det sikkert var regionale forskjeller.  

Dette var i overgangen til det 19. århundre, og Hans Nilsen Hauge hadde startet sin religiøse vekkelse. Den omtalte Haldogson tok imot voksne som hadde spørsmål om tro og tvil. I Nord-Gudbrandsdalen hadde Vise-Knut startet en konkurrerende sekt. Mange grublet mye over religiøse spørsmål, og Haldogson fikk mye ros for sine milde og kloke svar til allmuen.  Han lot seg leie til omgangsskoleholder til langt innpå 1800-tallet, og ble beskrevet som fredelig, stille og en meget skikkelig mann. Han var aldri beruset. Haldogson døde som en fattig husmann.

 Vi ser vel her en av de absolutt bedre skoleholderne fra perioden. Haldogson hadde gode pedagogiske evner og et positivt menneskesyn. Så langt man kan bedømme det som har vært skrevet om ham, brukte han ikke fysisk avstraffelse. Han har klart å holde disiplin og bli respektert på andre måter. Vi kan neppe laste ham for at jentene ikke fikk samme oppmerksomhet som guttene, tidsperioden tatt i betraktning. 

Skolestellet var utvilsomt av meget ujevn kvalitet. Noe ble muligens beskrevet i mer negative ordelag enn det virkelig var, mens det andre ganger ble vel positivt omtalt. De mange motsetninger i bygdene kan ha innvirket på oppfatningen og fremstillingen av de forskjellige skoleholderne i ettertid.  

 Mye vold og dårlig oppdragelse gjorde skolehverdagen ganske vanskelig for flere av skoleholderne, som selvfølgelig manglet både pedagogisk kunnskap og verktøy. Selv om det ikke har blitt direkte berørt i de beretningene jeg har beskrevet, vet vi fra den generelle skolehistorien at pengemangel var et evig problem. Skoleholderne hadde lite utstyr som kunne påvirke undervisningen positivt. At skolen skulle oppnå høy kvalitet syntes umulig. 

 En primitiv drikkekultur, som medførte mye fyll og vold, hvor også flere av skoleholderne var involvert, har virket demoraliserende og sikkert trukket lærernes anseelse ned. Allikevel ser vi at flere skoleholdere etter beste evne prøvde, med dårlig lønn og lite penger, å utføre et hederlig arbeid. Imidlertid er det totale inntrykket at omgangsskolen i Nord-Gudbrandsdalen gjennomgående var av ganske ujevn kvalitet, og svarer til Hagemanns og Dokkas beskrivelser.  

4.4 Kommunearkivet i Sel

I Kommunearkivet i Sel foreligger det skoleprotokoller fra Midtre Sels skoledistrikt, som det ble kalt, fra perioden 1838-1876.[42] For perioden før 1820 var det derfor lite å hente men helt uten verdi var de ikke. Ved å finlese noen av dem, var det mye interessant som dukket opp om skolen senere på 1800-tallet. Blant annet ble skolen i 1860 kalt Pliktskole, og Fastskole i 1861. I en skoleprotokoll fra 1875-76 benevnes den Kredsskole. Pliktskolen hadde Frivillig skole som motstykke. Begge varte i 18 uker, og pliktskolen hadde størst oppmøte. 

 I protokollen fra 1838 ser vi at fravær ikke ble ført systematisk. Noen lærere var mer nøyaktig enn andre, og fraværet ble betegnet som ”af lovlig grund” og ”uden lovlig grund”. I kolonnen ”Uden lovlig grund” var kommentarene ofte at barna pga. fattigdom var fraværende for å hjelpe til hjemme. Både Gro Hagemann og Hans-Jørgen Dokka konkluderer med det samme.[43], [44] Dokka refererer til opplysninger fra slutten av 1830-årene som viser at ca. fem prosent ble holdt borte fra undervisningen.  Vannebo har kommet frem til tilsvarende tall, men presiserer at det var store regionale forskjeller, og at det i statistikken også var det han kaller totalforsømmelse.[45] Det var barn som overhodet ikke gikk på skole.       

 Det ble også ført tallkarakterer fra en til seks, og hvor én var beste karakter i henhold til Helgheim.[46] Han refererer til F. Plums Haandbog for Lærere og Opsynsmænd ved Borger- og Almueskolerne utgitt i Odense i 1802. Dette var den første boken som gav utførlige regler for administrasjon av allmueskolen, og praktiske regler for karaktersetting og karakterenes verdi. Boken var i bruk i Norge til langt ut på 1800-tallet. Skoleprotokoller og sjeleregister fra 1820-tallet viser at Plums karakterskala var den som for det meste ble benyttet, men man kan ikke snakke om en fullstendig standardisering. Noen steder ble skalaen utvidet til å omfatte både hele og halve tall, og fra 1860-tallet 10-deler. Av skoleprotokollene i Sel går det frem at det var Plums karakterkala fra en til seks som ble anvendt gjennom hele 1800-tallet.

Generelt lå snittet midt på treet med noen få som utmerker seg opp og ned. Fra 1875 ble snittet mye høyere. Føringene er lite nyanserte og virker mekaniske. Muligens var det en lærer med høye ambisjoner som ønsket seg et godt ry i området, men det kan også være at man da begynte å se resultater av loven av 1860 om landsallmueskolen.[47] Lovens krav var at der hvor det var flere enn 30 barn som sognet til skolen, skulle den gjøres fast. Resultatet lot ikke vente på seg. Opprettelsen av fastskoler skjedde i et raskt tempo. Etter 1890 var det praktisk talt ingen omgangsskoler igjen. Som kilder betraktet er skoleprotokoller regnet som gode. Store avvik opp eller ned på karakterskalaen gir oss som regel gode indikasjoner på at det har skjedd endringer.   

 Lærerne må ha brukt mye tid på å føre skoleprotokoller. De fleste er omfattende og gir ofte et godt bilde av hvorfor barn ikke møtte til undervisning, og er således gode kulturhistoriske kilder selv om muligheten for manipulasjon var til stede. 

   Kapittel 5

            Hvilke endringer skjedde i Vågå prestegjeld og annekset Sel rundt                  1830-tallet?

5.1 Offentlige bestemmelser og deres betydning for skoleutviklingen

I løpet av dette kapittelet skal vi se hvilken rolle bl.a. formannskapsloven av 1837 spilte for utviklingen av fastskolen i Vågå. Formannskapsloven fulgte i kjølvannet av idégrunnlaget fra grunnloven av 1814 om at folket skulle utøve sin makt indirekte gjennom folkevalgte organer. En viktig lov var også allmueskoleloven for landsbygdene av 1827. I den var det nedfelt et krav om at det skulle opprettes et lærerseminar i hvert stift.[1] Et av hovedpunktene var også at det ved alle hovedkirker i landet skulle opprettes fastskole.[2] Videre skulle det opprettes fastskole ved verk eller bruk som hadde minst 30 arbeidere.[3] I hvilken grad disse bestemmelsene ble oppfylt vil også bli belyst.

5.2 Generelt om lokalmiljøet i Sel

Vi har nå sammenholdt med kapittel 4 fått et visst innblikk i lærersituasjonen i området på 1700- og 1800 tallet, men lite om innbyggernes dagligliv. Det kunne være interessant å finne ut hva slags samfunn vi befant oss i etter 1800-tallet. 

 Jeg hadde forventet å finne litteratur som dekket dette på Norsk lokalhistorisk institutt (NLI). I bygdebøker for Vågå og Sel og Årbøker for Gudbrandsdalen var det riktignok mange lokalhistoriske artikler, men mye dreide seg om rent genealogisk stoff. Det som hadde et mer lokalhistorisk tilsnitt, baserte seg stort sett på det samme kildematerialet som jeg selv har benyttet meg av, og hadde lite nytt å tilføre med hensyn til lokalmiljøet. Imidlertid fant jeg noe interessant i Bygdebok for Vågå og Sel, bind to fra 2004.[4] Det berettes om en jevn folkestigning fra begynnelsen av 1800-tallet uten at matproduksjonen steg tilsvarende. Nødsår og blokade i tiåret før 1814 gjorde ikke situasjonen noe bedre. Først etter en modernisering av landbruket fra ca. 1850 øker matvareproduksjonen jevnt. Det er fattigdom og matmangel som preger lokalsamfunnet. Det bekrefter mine funn. Som jeg har vist stagnerte skoleutviklingen i første del av 1800-tallet, og dårlig økonomi i lokalsamfunnet var en viktig faktor. 

 I den samme bygdeboken refereres det til både Ivar Aasen og Assmund Olavson Vinje som begge rundt 1860 skrev at folk i Sel var fattige. Vinje skrev videre at i Sel sprang barna halvnakne og skitne etter kjerra og rakte ut hendene og bad om penger.

 Jeg har tidligere skrevet om hvilke religiøse motsetninger man hadde i bygda. I nevnte bygdebok fremgår det at haugianismen ikke fikk fotfeste hos den mannlige befolkningen i Sel på begynnelsen av 1800-tallet. Det var da de religiøse gruppene tilknyttet predikanten Hans Nielsen Hauge var på det mest aktive. Det ble ikke rekruttert en eneste forkynner blant mennene. Kun noen få kvinner lot seg overbevise. Opplysningene er interessante i et lokaløkonomisk perspektiv fordi haugianismen i tillegg til det religiøse også var opptatt av verdslig næringsvirksomhet. Man skulle forventet at ei bygd som lå så nede økonomisk både pga. naturkatastrofer og politiske hendinger, ville ha omfavnet den religiøse retningen som også bidro med økonomiske forbedringer. Men det var ikke tilfelle i Sel. Konklusjonen er at bygda Sel fra slutten av 1700-tallet og langt ut på 1800-tallet hadde et relativt høyt folketall og lite mat. Men var det annerledes enn byger flest?

Ved å studere de såkalte Amtmennenes 5-årsberetninger fra 1800-tallet, får man et godt innblikk i landets økonomi på landsbasis.[5] Beretningene er basert på økonomiske rapporter fra amtmennene i landets mange distrikter. Det kan være interessant å finne ut hva disse skriver om de økonomiske forholdene i Nord-Gudbrandsdalen.

 Området tilhørte Christians amt. Amtet omfattet fogderiene Gudbrandsdalen, Valdres, Toten, Hadeland og Land. I 5-årsberetningen fra 1829 kan man lese at kornavlen i amtet var av stor betydning særlig på Hadeland og Toten, men også i Lom.144 De øvrige delene av amtet hadde slettere kornår, og måtte kjøpe korn, dog mindre enn tidligere. Noen bønder hadde derfor gjeld til banken, statskassen og til private. Det betyr at pengeøkonomien nå var på god vei inn i samfunnet.

 De forskjellige næringsveiene som fedrift, skogbruk, bergverk, fiskeri, husflid etc. er spesifisert, og vi finner regnskap over ulike amt hvor deres inntekter av næringsveiene er listet opp. Men det er lite å finne om Gudbrandsdalen generelt og Vågå prestegjeld spesielt.    Om landdistriktenes tilstand i sin alminnelighet sies det at selv om det er mye fattigdom, så er den generelle allmuens formuesforfatning relativ god. Det er lite utpanting. 

I 5-årsberetningene fra 1835 kan vi lese at kornavlingene er i fremgang, men kan ikke brødfø amtdistriktets innbyggere selv i gode år.[6] Noen bygder kan pga. klimaet ikke fø seg selv. Disse bygdene ligger alle i Gudbrandsdalen fogderi. Et eksempel er Hedalen i Vågå, men det presiseres at det er vanskelig å lage statistikk fordi menig mann er uvillig til å oppgi nøyaktige tall fordi de frykter forøkte skatter.  Tallene er derfor basert på embetsmenn og andres beretninger.[7] For øvrig er fedriften god for hele Gudbrandsdalen. Skogdrift er av liten betydning for Vågå. Innlandsfiske er kun til husbruk. 

 I fortegnelsen over Christians amts distrikts næringsliv vedrørende fabrikker, håndverksbedrifter og andre industrianlegg og verk, er det påtagelig at det for Vågå prestegjeld pr. 1835 ikke finnes noe aktivt næringsliv. En luefabrikk er nedlagt. For øvrig er mølledriften ubetydelig. I resten av Gudbrandsdalen, Hadeland og Toten er næringslivet betraktelig bedre.  For å bedre en positiv økonomisk utvikling i dalen, anmoder fogden Friis om offentlige foranstaltninger i form av tilbud til bøndene om mer opplysning vedrørende landbruk og økonomi siden hovednæringene i dalen utvilsomt er jordbruk og fedrift.

Beretningen er undertegnet av fogd I. M. Friis.         

 Amtmannsberetningene understreker inntrykket av at det sto forholdsvis dårlig til økonomisk i Vågå-området. Når vi i tillegg vet at uår rammet særlig Sel i årene 1835-37, er det ingen grunn til å betvile Ivar Aaasens og Assmund Olavson Vinjes senere beskrivelser. Historien forteller om en vedvarende nedgang helt fra flommen som rammet Sel i 1789 og nesten utraderte bygda, og til gjentatte uår på 1800-tallet. Hovedsognet Vågå hadde en gunstigere beliggenhet, og klarte seg langt bedre enn annekset Sel når uår, pest og flom rammet området. 

Det kan være interessant å sammenligne de økonomiske forholdene med Sunnmøre siden dette området har vært brukt som sammenligningsgrunnlag tidligere. Sunnmøre tilhørte Romsdals amt som igjen lå under Bergen stiftamt. 

 I følge 5-årsberetningene fra 1829 er jordbruket jevnt over godt på Sunnmøre. Imidlertid kunne det vært bedre dersom bøndene gav jordbruket mer fortjent oppmerksomhet.[8] Det er godt hummerfiske og fiske generelt med torskefiske på vinteren, seifiske om sommeren og sildefiske fra januar til mai. Interessant er det å lese at amtet fremheves spesielt for allmuens smak for nyttige bøkers lesning. 

 I 5-årsberetningene fra 1835 kan man lese at det på Sunnmøre brytes mer og mer jord.[9] Distriktet kan forsørge seg selv med korn. Imidlertid var det fŏrunderskudd på vårparten i 1835, men det ble løst ved import til Veblungsnes i Romsdalen og videre omsetning derfra særlig til opplendingene. 

 Noen år har så gode kornavlinger at kornmagasinene på Sunnmøre er fulle, og man er avhengig av en viss avsetning til andre områder. En vesentlig hesteavl gir gode inntekter, og fiske er fremdeles godt. Hummer omsettes det mye av til Bergen. Det planlegges laksefiske, og eksperter er innleid for å utrede muligheten. 

 I atskillige områder av amtet ønsker allmuen å bli undervist ”ved gode bøkers lesning”. [10] Trykkeriet på Ekset nevnes fordi Rasmus Aarflot hadde fått bevilling til å drive trykkeriet inntil videre, og å gi ut avisen Norsk Landboeblad. For øvrig foreslåes det at postvesenet forbedres. 

Dette viser at det var relativt store økonomiske forskjell på Nord-Gudbrandsdalen og Sunnmøre i første halvdel av 1800-tallet. Om bygda Sel var annerledes enn andre fattige bygder på landsbasis er vanskelig å fastslå, men sammenlignet med de generelle opplysningene vi har fra Sunnmøre, kan det tyde på at bygda var svært fattig.   

5.3 Presten Hans Peter Schnitler Krags personlige egenskaper (1794-1855)

Presten Krag er ofte nevnt i positive ordelag i litteratur fra Nord-Gudbrandsdalen i første halvdel av 1800-tallet. Han flyttet til hovedsognet Vågå i 1830. Prestekallet hadde han i 12 år. I 1842 forlot han Gudbrandsdalen i protest etter å ha kommer på kanten med lokalpolitikerne. Med sin iver for opplysning og skole satte han varige spor i området. Han var på mange måter kontroversiell, men allikevel respektert og elsket av et stort flertall i befolkningen, og særlig av allmuen. 

 Selv om han er omtalt mye i litteraturen, finnes det få biografier. Den mest kjente må være den tidligere omtalte Vaagaapresten av O. Arvesen.[11] Den bygger som nevnt på opplysninger fra bl.a. Ivar Kleiven og Fredrik Hougen, og fra folk som sto Krag nær skrev Arvesen i forordet til boken.[12] Sverre Mørkhagen og Birger Sivertsen har skrevet om Krag, og Fredrik Hougen har viet ham mye plass i Minner fra Sel.[13], [14], 154

 Selv om Arvesen og Hougen fra tid til annen hadde et noe ulikt syn på skoleholderne før 1820, var de svært enige når det gjaldt Krag i at han var en utrettelig folkeopplyser, og et varmhjertet medmenneske.

 Av og til trengs det kun én person for å sette i gang store prosesser. I den videre fremstillingen skal vi se om Krag var den personen som klarte å snu utviklingen i Vågå og omegn etter 1830 slik at flink ungdom fikk den støtten og de impulsene de trengte for å utvikle seg til de landskjente kultur-, skole- og folkeopplysningspersonene de ble.

For å forstå hva slags prest Krag var, kan det være nyttig med litt bakgrunnsstoff fra tiden før han fikk embete i Vågå.[15] Han hadde vært prest i Grong i Nord-Trøndelag i ni år fra 1821. Langt oppe i fjellene bodde det en hel del nybyggere og samer. Krag oppfattet raskt at de fleste var analfabeter og skeptiske til kirken. Likevel reiste han ti mil frem og tilbake hver uke for å vinne deres tillit. Det var et originalt og mangfoldig presteliv han førte der oppe i dalen. På sommerstid overnattet han ofte sammen med samene. Han holdt omgangsskole i gammene, og ute i friluft når været tillot det. I opplysningens tjeneste lot han ikke noe være uprøvd. Over alt hvor han ferdedes lette han alltid etter talenter og begavelser uavhengig av byrd og økonomi i håp om å kunne føre dem frem til nyttige menn og kvinner i samfunnet. Det finnes mange historier om hans uortodokse fremgangsmåter, alt i opplysningstjenestens navn. Det vil føre for langt å referere dem alle, men en liten episode er det plass til: I løpet av sitt virke i Grong kom han en dag forbi en fattig hytte hvor det lød så vakkert fra fiolinspill. Krag tittet inn, og oppdaget en syk, sengeliggende gutt som var svært svekket av lang tids sykdom. Krag skaffet lege, og gutten ble sakte bedre. I takknemlighet tok han seg da en tur til prestegården for å takke presten. Krag oppdaget at gutten, som for øvrig het Grøttum, var både intelligent og lærelysten. Han underviste ham selv, slik at Grøttum klarte å ta lærereksamen. Han arbeidet som omgangsskolelærer i Grong inntil Krag tok ham med seg til Vågå som huslærer for barna sine. Senere fikk han undervise ved fastskolen som Krag opprettet. 

 Hougen nevnte Krag ofte i positive ordelag i Minner fra Sel I.[16] Han hadde innført ”vekselundervisning” i skolene, hvor de flinke barna skulle undervise de mindre dyktige. Til hjelp hadde de bl.a. tabeller på skoleveggene for regneundervisningen, plakater med ord til leseundervisningen, og atlas til geografitimen. Grøttum hadde lært metoden, og brukte den flittig. En dag kom en bonde til Krag og beklaget seg over at Grøttum hadde ødelagt veggen i hans beste stue pga. spikerslag etter spiker brukt til å feste tabeller på veggen. Krag syntes nok at Grøttum burde tatt mere hensyn, men til det svarte Grøttum at i arbeidet med å opplyse ungdommen, måtte ingen vegger skånes![17] Historien er også referert av Hans-Jørgen Dokka i

En skole gjennom 250 år.[18] Heller ikke han har noe fornavn på den unge mannen. 

 Krags slagordet var; mere menneskelig opplysning![19] Uten den var kristelig forkynnelse uten verdi. Intet gror på dårlig mark. I så fall bare ugress og ikke grøde, hevdet han. Den oppvoksende slekt skulle ikke bare lære lesing, skriving og regning. De skulle også få vite noe om verden. Allerede i hans tid i Grong arbeidet han for dette. Denne hans ideologi førte til et utrettelig arbeid for å få innført fag som geografi, naturfag, fysikk og astronomi. Fagene var fullstendig ukjente i skolen. Lærerne hadde heller ikke kompetanse til å undervise i dem, og nektet å tilegne seg kunnskapen. Man hadde da klart seg godt uten, var omkvedet, ifølge Krag. Dette var nok en noe forenklet fremstilling av skolesituasjonen i landet. Skolefagene var i utvikling, men ikke før etter at stiftsseminarene hadde blitt opprettet for lærerne i 1827, ble fagene virkelig styrket.[20] I løpet av 1830-tallet hadde vi fem stiftsseminarer, og fagkretsen var ikke bare allmueskolefag, men også fag av mer allmenn interesse som historie og geografi. Dette kom allmueskolen til gode i form av flere fag. Men ikke før loven av 1860 om allmueskolen på landet, som i prinsippet var lik byskoleloven av 1848, ble fagkretsen formalisert. Like viktig var det at det etter dette sto klart uttrykt i loven at landsallmueskolen skulle føre sine elever frem i allmenndannelse. Skolen var ikke lenger bare en forberedelse til konfirmasjonen.[21] 

 Krag forsto rask at vilkårene ikke var til stede for å få realisert planene sine, og bestemte seg for selv å ta fatt på gjerningen. Men det var først da han kom til Vågå at planene virkelig ble en realitet. 

 Man kan lett få inntrykk av at Krag var vel egenrådig, men han var åpen for innspill og ikke upåvirkelig av impulser som rokket ved hans overbevisning. Fredrik Hougen har fortalt en historie som bekrefter dette, og som skjedde like etter at Krag kom til Vågå.[22] Fra sin slektning, presten Lyng i Fåberg fikk han tilsendt Hegels filosofi. Hegel, som ikke trodde på  Gud, men på det gode og sanne, gjorde et dypt inntrykk på Krag. Han led store kvaler, og begynte å tvile på kristendommens sannhet. Men han fikk makt over tvilen, og beholdt sin gudstro, og sitt embete!  Paul Botten Hansen beskrev ham slik:

  ”Sjelden kunde en manns ydre bedre fortelle hans karakter enn prosten Krags. Det  hvasse flyvende blikk og hans hele urolige væsen betegnet den rastløse ånd med dens  smil over de spente, bestemte ansiktstrekk og hjertegodhet ved siden av hans  iherdighet, ivrighet og bestemthet.” [23]

 Krags utrettelige arbeid for en bedre skole tok mye av hans tid. Imidlertid fremkommer det hos Arvesen at prestegjerningen aldri tok skade eller ble forsømt av denne ”utenomvirksomheten” hans.[24] Krag hadde stor arbeidskapasitet. Ofte tok han nettene til hjelp. Det var aldri snakk om hvor langt embetsplikten strakte seg. Han regnet alt som gavnet sognebarna som tilhørende plikten, og hvor unnlatelse ville vært embetsforsømmelse. I tillegg til sin intellektuelle kapasitet, hadde han også gode praktiske kunnskaper. De kom godt med under uårene i 1835-37 hvor han var en av pådriverne for å skaffe korn til bygda bl.a. fra

Veblungsnes i Romsdalen. I Amtmennenes 5-årsberetningene fra 1835 bekreftes denne omsetningen til opplandsbygdene.[25]

 Krag var streng, og kunne i blant bli hissig når han syntes kunnskapsløsheten var rent for ille. Men han viste også mildhet og glede de gangene han ble positivt overrasket. Ofte tok iveren overhånd, og han gikk aktivt inn i selve undervisningen med eksaminasjon av elevene. Folk var enige om at dette var den ivrigste presten siden ”Monkens” tid.[26] ”Monken” var Peter Munch, prest i Vågå til 1786. Han var bestefar til historikeren P. A. Munch, og kjent for å være begavet og veltalende, men også svært alvorlig og streng. Folk fryktet ham, derfor var han ikke særlig populær. Han representerte det gammeldagse embetsveldet, og var eneveldets aristokratiske og myndige representant i motsetning til Krag som var det nye folkestyrets, men også bøndenes og allmuens mann. Han hadde en godhet for mennesker generelt og for fattige spesielt. Traff han på barn som ikke kom seg til skolen pga. fattigdom, oppmuntret han foreldrene til undervisning hjemme. I mange tilfeller sørget han for mat og husly til de av barna som ønsket seg til hans fastskole. Dette kommer jeg tilbake til senere. 

5.4 Krags betydning for skoleutviklingen i Vågå

Året etter at Krag hadde flyttet til Vågå, besøkte han Sel for å orientere seg om skolesituasjonen. Han oppdaget to ting; det ene var et skrøpelig skolesystem og det andre var et inntrykk av at det fantes begavede ungdommer i bygda.[27], [28] 

 Her møtte han for første gang Hans Hansen Pillarviken, som hadde spasert opp til skyss-stasjonen i Sel i håp om å få hilse på den nye sognepresten. Det fikk han, og presten spurte da om han kunne få komme en tur og høre på undervisningen samme dag. Pillarviken hadde den dagen omgangsskole på gården Rommundgaard i Sel, og eneste elev var Per Rommundgaard. Krag ble imponert over Pers kunnskaper, og spurte Pillarviken om de fleste elevene hans var like flinke. Svaret var negativt. Pillarviken sa at når barna ikke møtte til undervisning, kunne de umulig bli flinke. Noen få unntak fantes det, og det var barna på Formo, Hougen og Rommundgaard. De lærte seg å lese.

 Arvesen sa at historien hadde han fra både muntlig overlevering og skriftlige nedtegnelser fra Fredrik Hougen, som senere ble en av Krags kjæreste elever, og medarbeider i lærergjerningen. For øvrig tilføyde han for egen regning at Hougen-brødrene kom lengst av Krags sognebarn. [29] 

 Kort tid etter Krags ankomst til Vågå i 1830, startet han arbeidet med å få oversikt over skolesystemet i kirkesognet. Krag møtte opp på de forskjellige skolene i sognet for å orientere seg om ungdommens kunnskaper, og for å kartlegge nivået på lærerne og undervisningen deres ikke ulikt dagens praksis ved lærerhøyskolene.

 Krag oppdaget raskt at 1827-loven hadde hatt liten betydning for utdanningen av lærere i hans distrikt. De omtalte lærerseminarene fantes ikke i stiftet. På landsbasis tok det tid å få på plass disse, men vi ser en gradvis utvikling mot en ny lærerstand etter 1827 som hadde fått styrket sin kompetanse ved stiftseminarene.[30] Omkring 1850 hadde omtrent en fjerdedel av allmueskolelærerne skaffet seg en toårig seminarutdannelse.[31] Dette tallet bør nok nyanseres noe fordi det var stor forskjell på allmueskolelærere på landet og i byen. Forskjellen var også stor mellom lærere i den faste skolen og omgangsskolen. I henhold til Gro Hagemann var vel 90 prosent av landslærerne omgangsskolelærere i 1837, og 80 prosent i 1854.[32] I 1837 hadde ingen av landets 1826 omgangsskoler lærere med seminaristutdanning, mens tallet hadde steget til 16 prosent i 1853. Antallet skoler var da 1996. Tallene viser at utviklingen mot en mer kvalifisert lærerstand på landet gikk sakte.   Hagemanns statistikk har også med fastskolene. I 1837 fantes det 198 fastskoler på landet. I 1953 var tallet steget til 430. Av skoleprotokollene i Sel fremgår det at den første offentlige fastskolen først ble etablert i 1863.       

 Som vi ser kan det virke som om lærersituasjonen i Sel var dårligere enn landsgjennomsnittet. Så lenge ambisjonene var lave, fungerte det gamle skolevesenet greit nok for de fleste. Og viktig, det kostet penger å endre skolesystemet! Flere perioder med uår på 1830-tallet gjorde ikke økonomien noe bedre i en bygd som allerede hadde det trangt. 

Dårlig økonomi har sikkert vært en medvirkende faktor til at skoleutviklingen gikk tregt.

 Krag ønsket uansett å endre den negative utviklingen. Han hadde, som nevnt, oppdaget at det fantes mye resurssterk ungdom med gode hoder i området, men de trengte å få mer formell kunnskap slik at de kunne utvikle seg akademisk. Lærerne trengte det om mulig enda mer for å bedre kvaliteten på undervisningen. Løsningen måtte bli at bygda fikk i stand en egen skole med et nivå som lå over allmueskolen, altså i tråd med 1827-loven. Som sogneprest i bygda var Krag også leder av skolekommisjonen, og hadde i kraft av stillingen utvidet myndighet i skolesaker. Myndigheten må ha vært mest i teorien, for det viste seg umulig å vinne gehør for planene hans. Han henvendte seg til de såkalte fremstående mennene i bygda i håp om å få støtte, men til ingen nytte. Medlemmer av kommunestyret sa seg i prinsippet interessert i skoleplanene, men noen konkrete garantier for støtte til skoleutvikling fikk han ikke.[33] Dette var en prinsippsak for Krag. Den eneste muligheten til å få realisert planene om en bedre skole, var å gjøre dette på egenhånd for egen regning, og det gjorde Krag. Han dekket utgiftene både til skolebygning og til de lærerne han trengte i tillegg til seg selv. I 1835 var fastskolen i Vågå etablert.

  Fordelen var at han nå selv var både bestyrer og overlærer. Han kunne planlegge skolen helt etter eget hode. I tillegg til de obligatoriske fagene skulle det nå undervises i naturfag, historie, geografi, tegning og gymnastikk. Men også øvelse i å undervise dvs. pedagogikk og metodikk skulle det gis opplæring i. De lærerne som ønsket det, kunne få komme til skolen for å lære og samtidig undervise de yngre. Krags skole besto i prinsippet av to skoler. Den ene var en slags lærerskole, og den andre en fastskole. Skolene var ikke betalingsskoler. Hvem som helst av unge og voksne som ønsket å lære noe mer kunne søke seg til skolen. De som hadde råd, måtte selv betale for kost og losji. De andre fikk økonomisk hjelp av Krag. Mer enn én gang gikk han rundt om i bygda og leide husrom til de fattigste. 

 Mørkhagen hevder i boken om Peer Gynt at Krags fastskole var av de aller første i landet.[34] Det må bero på en feil. Helgheim publiserte i boken Allmugeskolene paa bygdene resultater fra en undersøkelse han gjorde på 1970-tallet om antall fastskoler i landet på 1800tallet.[35] Resultatet viser en ganske rask utvikling i opprettelsen av fastskoler på landsbasis etter 1827. I 1828 fantes det 183 fastskoler i landet. Av disse var 49 fastskoler ved hovedkirker, i tillegg fantes det et ukjent antall fastskoler som allmuen drev på egenhånd. I henhold til 1827-loven var det tillatt. De resterende fastskolene var knyttet til verk eller bruk som beskrevet under punkt 5.1, og var de fleste. 

 I 1837 var tallet kommet opp i 200 fastskoler på landsbasis. I følge 1827-loven omhandlet loven landsbygdene. Det betyr at byene var unntatt. Konklusjonen må bli at Mørkhagens påstand om at Krags fastskole var av de første i landet nok ikke medfører riktighet. Det er ingen grunn til å tvile på Helgheims opplysninger som er godt belagt med fakta. Forskeren Vannebo har i særlig grad fremhevet Helgheims skoleforskning.[36] Den utmerker seg ved bruk av kilder som bare i liten grad har vært brukt tidligere, og ved en grundig gjennomgang av primærkilder.

 Vi kan dermed fastslå at i tråd med 1827-loven, fikk hovedkirken i Vågå i 1835 sin fastskole. Det spesielle var egentlig ikke at fastskolen ble etablert, men omstendighetene rundt opprettelsen, skolens omfang og det faktum at presten bevilget midler av egen lomme både til drift og til en del av elevenes livsopphold. Krags todelte skole var i prinsippet privat. Det er disse momentene som vil bli belyst i det følgende.

Allerede fra starten hadde fastskolen et elitistisk preg sammenlignet med den vanlige omgangsskolen. Den utvidede fagkretsen og det at søkerne til skolen virkelig ønsket å gå der medvirket til denne karakteristikken. Krag fant det hensiktsmessig å dele skolen i to. Den øverste avdelingen kalte han ”storskolen”, og var reservert for lærere og for voksne som ønsket mer kunnskap fordi de tenkte å bli lærere. Det var vanskelig å skaffe gode lærerkrefter til denne ”storskolen”. Å ta seg av hele undervisningen alene ble for mye selv for Krag. Han fant et godt emne i den unge Hans Haugen (ikke i familie med de tre omtalte Hougenbrødrene) fra området, og sendte ham til den tidligere omtalte Grøttum. Han var blitt lærer i Kristiansund, og Krag ønsket at Grøttum skulle gi den unge kandidaten opplæring i ”vekselundervisning” som var Krags favorittmetode, og som han selv hadde benyttet seg av i egen undervisning.[37] Arvesen har gitt et inntrykk av at Krag var ”vekselundervisningens” far.[38] Det medfører ikke riktighet. Rett nok var han tidlig ute med en aktiv bruk av metoden, men det fantes en undervisningsplan av 1834 som med hjemmel i 1827-loven hadde utarbeidet en lærerinstruks om hvordan undervisningen burde foregå.[39] Innenfor leseopplæringen angis ”vekselundervisning” som en både aktuell og foretrukket metode i allmueskolen. Det var ment som en normativ instruks for lærerne, men det fremgår av Dokka at den ble lite fulgt. Derav har det muligens dannet seg en feilaktig oppfatning om at de få som brukte metoden var opphavet til den. Ideen kom opprinnelig fra England, et land med mange barn og få lærere, og hvor det var nødvendig å rasjonalisere undervisningen. På fagspråket het metoden Lancaster-metoden.

 Krags idé var at elevene ved ”storskolen” skulle undervise de yngre ved fastskolen som alle var svært motiverte elever. Kun de flinkeste ungdommene i sognet søkte seg til

”fastskulen aat Krag.”[40] 

 Selv sparte Krag seg aldri i arbeidet med å undervise. Skolen hadde åpent hver dag hele året. Fredrik Hougen har berettet hva som skjedde da Krag en dag ble syk og sengeliggende.[41] Ingen tid måtte gå til spille. Han tilkalte derfor elevene fra ”storskolen” til sovekammeret sitt. Der underviste ham dem i pedagogikk og metode så langt han orket for så å be dem eksperimentere med hverandre det de hadde lært. Noen måtte være elever, og andre lærere. Hougen gav senere uttrykk for at disse lærerkursene var til stor glede og nytte for ham hele livet. I Krags skole hørte han for første gang om Rousseau og Pestalozzi og andre berømtheter innenfor skoleutvikling og pedagogikk. Selv etter seminartiden på Klæbu fulgte Krags ånd ham i undervisningen. 

 Hva slags skole var dette egentlig? Ca. 70 år senere karakteriserte Arvesen det som en slags folkehøyskole. [42] Han hadde selv vært en ivrig tilhenger av denne, og var den som holdt minnetale over inspiratoren Ole Vig da landets første folkehøyskole Sagatun ved Hamar ble innviet i 1864. Den danske presten Grundtvig (1783-1872) er regnet som folkehøyskolens far.[43] Hans tankegods dannet grunnlaget for de verdiene som skolene ble grunnlagt på. Han mente at mennesket skulle opplyses, og i den prosessen var han opptatt av kommunikasjonen mellom lærer og elev. Både Krag og de fleste av elevene hans var grundtvigianere. Vi så tidligere at Krags slagord nettopp var dette med mer menneskelig opplysning helt i tråd med den grundtvigianske filosofien. Dette skulle gi grunnlag for å hevde at Krags fastskole var en av de første skolene som ble bygget opp omkring folkehøyskolenes prinsipper ca. 30 år før den første folkehøyskolen så dagens lys. 

 Det var vanskelig å få den daglige driften til å gå rundt økonomisk. Krag søkte til stadighet de bevilgende myndigheter om å få tilkjent offentlig støtte. Som oftest var svarene negative. I de siste årene før Krag forlot Vågå, fikk han imidlertid innvilget 200 spesidaler fra ”Oplysningsvæsenets Fond”.184 I den anledning måtte han selv gi en beskrivelse av hva slags skole det her var snakk om, og Krag svarte at: 

 ”Den er en mellomting mellom faste skoler paa landet i almindelighet og seminarer,  og den er for nærværende at betragte som en realskole for bondebarn, hvor man søker  at bibringe dem kundskaper passende for deres stilling i samfundet.”

 Krag hadde besøkt Asker seminar, og visste hvordan det ble drevet. Han hadde også god kjennskap til andre fastskoler på landet. For øvrig var Arvesen selv ikke godt orientert om 1827-loven. I sin karakteristikk av fastskolene hevdet han at så vidt han visste (og det var rundt 1916) var fastskoler på landet knyttet til kirkesangeren, og ikke mye bedre enn allmueskolen. Han nevnte ikke noe om fastskoler knyttet til verk/bruk eller fastskoler som ble drevet av allmuen. Kanskje har det eksistert en del forvirring omkring begrepet fastskole i henhold til 1827-loven.

 Krag innså etter hvert at han ikke maktet å stå for all undervisning alene, og var på konstant utkikk etter dugelige læreremner om det så bare var for kort tid. Hjemmet hans var særdeles gjestfritt, og ofte besøkt av alle typer mennesker fra fjern og nær.  Det gjorde Krag seg nytte av. Dette var en periode hvor utlendinger begynte å oppdage Norge som et turistland. Mange trakk opp over Gudbrandsdalen for å komme til de ville fjellandskapene. Særlig engelskmenn, men også tyskere og franskmenn lot seg lokke. Det ble mange besøk og overnattinger på prestegåren hos Krag. Hans gjestfrihet var godt kjent, og har blitt sammenlignet med Bjørnsons Aulestad. Fredrik Hougen kunne heller ikke glemme musikkopplevelsene han hadde i prestegården. Jevnlig arrangerte Krag musikkmøter hvor alle hadde adgang. Han hadde startet et lite sangkor som sammen med Gudbrandsdalens sprekeste spillemenn sørget for de musikalske innslagene på møtene. Enkelte mente dette ikke passet seg for en prest, men Krag forsvarte opplegget. Han hevdet at musikk virket både foredlende og dannende for sjelen. Så musikkaftenene fortsatte som før. 

 Hadde gjestene kunnskaper som kunne være av verdi for undervisningen, ble de sendt til skolestua for å bidra.  De fleste arbeidet gratis den tiden de underviste. Dette som takk for kost og logi på prestegården. På den måten ble skolen båret frem av de personlighetene som til enhver tid var tilgjengelige. Bl.a. derfor lignet den kragske skole så mye på de senere folkehøyskolene, uttrykte Fredrik Hougen, for øvrig skolens dyktigste elev, etter å ha opplevd opprettelsene av både Sagatun og Christopher Bruuns folkehøyskole i Vågå. Det var ledelsen som til enhver tid satte sitt preg på skolene, ikke et byråkratisk lovverk. De var frie og sto fritt, også økonomisk. Det siste var for øvrig et evig problem. Det var alltid vanskelig å skaffe nok midler til den daglige driften. 

 I likhet med folkehøyskolene møtte også Krags skole motstand fra høyere hold. Krag kjempet mot byråkratiet i bygda i alle årene fastskolen hans var i drift. Opprettelsen av folkehøyskolene møtte massiv motstand både hos de lærde akademikerne i Kristiania og i legmannsmiljøene.[44] De lærde mislikte en skole tuftet på Grundtvigs lære fordi de mente at trosbekjennelsen da ville få mer autoritet enn bibelen. Pietistene derimot mente at nettopp Grundtvigs teologi ble for lite sentral. Konservative politikere fryktet at bøndene ville bli rebelske dersom de fikk for mye opplysning, mens målfolket senere på 1800-tallet var redd at det danske språket ville overta det norske siden Grundtvig var dansk. Storbøndene var overbevist om at de ville miste arbeidskraft når fotfolket ble opplyste og for fine til å kjøre møkk. Det var ingen lett oppgave å være foregangsmenn i skolesaker. Imidlertid fantes det flere innflytelsesrike forsvarere. De mest kjente var Bjørnstjerne Bjørnson, Aasmund Olavsson Vinje og Christopher Bruun. Glemmes må heller ikke Olaus Arvesen som regnes som en av folkehøyskolenes grunnleggere.  

 Krags fastskoles likhet med de senere folkehøyskolene gjorde at Krags sønner hele livet viste en særlig interesse for disse, og besøkte dem fra tid til annen. De fikk også jevnlig oppdatering om folkehøyskolenes utvikling. 186 Peter, som senere ble stortingsmann, fulgte Wergelands oppfordring om å danne et folkebibliotek i tilknytning til Krags skole. Det klarte han ved god hjelp av lærere og bygdefolk i Vågå. Det tok tid før folkehøyskolene klarte å tilegne seg tilsvarende. For øvrig hadde Krag for egen regning spandert utstyr til fastskolen slik at den hadde både globus, orgel, bilder fra verdenshistorien og ellers annet nyttig skolemateriell som lærerne trengte til undervisningen. Gymnastikk var et forholdsvis ukjent fag på 1830-tallet, men Krag hadde sørget for å få flere apparater til dette faget. De var rigget opp på utsiden av skolestua.[45]

Selv om store deler av bygdefolket sympatiserte med Krag, møtte han også mye motstand. Jeg har tidligere beskrevet hvilke problemer han hadde med å få bevilget penger til driften fra de lokalt styrende organer. På den annen side, de samme problemene møter man også i dagens moderne samfunn. Det er alltid diskusjon om hvordan de offentlige pengene skal brukes, og det er vanligvis en viss forståelse blant befolkningen for de prioriteringer som blir gjort. Forskjellen er muligens at Krag følte seg personlig motarbeidet, og det toppet seg for Krag etter at formannskapsloven av 1837 var innført. 

 For lettere å forstå denne konflikten, vil jeg si litt om bakgrunnen for innføringen av loven, og hvilke formål den skulle ha. Formannskapsloven skulle i prinsippet gi mer makt til lokalsamfunnet etter krav fra stortingsbøndene.[46] Dette skjedde ikke brått med formannskapsloven, men hadde utviklet seg over tid helt fra 1814. I henhold til Pryser har historikerne overdrevet dette vendepunktet og lagt for lite vekt på kontinuitet. På landsbasis er det sikkert riktig, men i enkelte prestegjeld kunne nok det nye demokratiske selvstyre føles mer konkret. Etter 1837 skulle ethvert prestegjeld som regel være en særskilt kommune, kalt et formannskapsdistrikt. 

 Loven ble vedtatt etter en lang prosess på Stortinget. Bøndene der var lenge likegyldige til lokalt selvstyre. Ikke før på 1830-tallet snudde trenden, og etter dette ble nettopp bøndene de store pådriverne. Halvdan Koht har beskrevet denne prosessen som en klassestrid mellom embetsmenn og bønder, hvor bøndene ville isolere seg for bedre å ta vare på sine egne interesser. Pryser stiller seg tvilende til dette resonnementet. Grunnen var at allmuen i realiteten ikke fikk noe mer makt etter 1837, selv om selve maktgrunnlaget ble formalisert. Tidligere hadde lokalsaker ofte blitt avgjort på såkalte allmuemøter, men det ble slutt etter 1837. Det nye var nå et representantskap i tillegg til formannskapet. Representantskapet skulle gjøre vedtak i viktige saker, og hadde bevilgningsrett ved nye tiltak. Valgdeltakelsen var gjennomgående lav over hele landet. Ved valgene på 1840- og 50tallet varierte deltakelsen på landsbasis fra 10-30 prosent. De så på ordningen med formannskap og representantskap nærmest som en eksklusiv klubb for storbøndene og de kondisjonerte. Ordførerne var som oftest rekruttert fra disse miljøene. I 1838 hadde 1/3 av bygdene valgt presten til ordfører, og det ofte gammeldagse paternalistiske styresettet forsatte.[47]

 I Vågå skjedde det motsatte.[48] Krag ble ikke valgt til ordfører, og mistet den eksklusive makten han tidligere hadde hatt som leder av skolekommisjonen, og råderetten over skolekassen.[49] Det var ”gamle krigsraad Lundh” som ble valgt tilordfører i Vågå.[50] I de kommunene hvor prestene ikke ble valgt til ordfører eller som representant til formannskapet eller representantskapet, mistet de med ett den eneveldige makten de hadde hatt i flere hundre år. 

 Selv om Krag i lang tid hadde slitt med pengeproblemer til skoledriften, var det nok helst ekstrabevilgninger fra ”Oplysningsvæsenets Fond” han hadde hatt problemer med. Dette kommer ikke frem i biografien til Arvesen. Opprinnelsen til ”Oplysningsvæsenets Fond” var en lov av 1821 om realisering av ”det beneficerede Gods”.[51] For deler av disse realiserte midlene skulle fondet opprettes for å gi økonomisk støtte til allmueskolen. Lenge var bevilgningene praktisk talt null, skriver Dokka. Det er en kjent sak at skolekassene rundt om i bygdene ofte var ganske slunkne. Ikke før midten av 1800-tallet endret dette seg. Det er derfor ingen tvil om at Krag hadde brukt store summer av egne midler i arbeidet med å få i stand en skole av en så god kvalitet som fastskolen representerte.  Imidlertid følte han nå at innføringen av det nye lokalstyret fratok ham all makt. Fra 1835 og til han forlot Vågå i 1842 lå han i konstant konflikt med formannskapet eller kommunestyret (som det etter 1837 også ble kalt) vedrørende penger. Det toppet seg da Krag ønsket å opprette fastskole også i Sel. Det krevde penger, men de folkevalgte sa bent nei. Krag var rasende og kalte formannskapets ordfører for ”Ordmandskabets Forfører”. Men skole var hans hjertebarn. De folkevalgte mente visst at han var for slepphendt med penger. De var ikke vant til en skole av så god kvalitet, og hadde ikke evne til å verdsette Krags arbeid for lokalskolen. Dessuten var det ikke uvanlig at de nye lokalpolitikerne så det som ekstra tilfredsstillende å gjøre slutt på prestenes enevelde, selv om det noen steder kunne slå urettferdig ut. Men loven av 1827 fastslo nå engang at hovedkirkene i landet skulle ha fastskoler. Det er derfor besynderlig at motstanden har vært så sterk. 

 I Frik Hougens monografiske skisse fremgår det implisitt at bygda ikke var moden for en så avansert skole. Dette kom klart til uttrykk da Krag ønsket å omgjøre omgangsskolen i annekset Sel til en fastskole. Dette vil bli nærmere belyst under kapitlene om Hans Hansen Pillarviken. Kort fortalt avviste kommunestyret planen, og kalte skolereformen utidige påfunn og moter, har Paul Botten Hansen fortalt.[52] Han var sjokkert over hvilken smålighet Krag ble vist, i stedet for å påskjønne hans gjerning. Han forklarte det med at kritikerne selv hadde lite eller intet lært i sin ungdom, og hadde ingen kunnskap om skolepolitikk. De var derfor en katastrofe for en bygd med mange kloke hoder blant ungdommen. 

En snever lovfortolkning var en medvirkende faktor til Krags avgang. I løpet av ”storskolens” levetid hadde Krag utdannet åtte skolemestere i bygda. I loven sto det nedfelt at det nå var klokkere ved fastskolene som skulle motta lønn for hver skolemester de lærte opp. Tidligere hadde det vært presten som sto for opplæringen. Med loven i hånden kunne da kommunestyret nekte Krag lønn, siden han var prest og ikke klokker, og det gjorde de. Ingen fant rom for fortolkning. I 1842 orket ikke Krag lenger å kjempe. Han hadde dessuten brukt opp alt han hadde av midler og enda litt til på skolegjærningen i Vågå. Han søkte og fikk embete i Fredrikshald. Visstnok skal skoleutvalget i kommunestyret da ha forstått at avgjørelsen var meget uklok og gjort om vedtaket. I tillegg hadde de funnet ut at lønnen Krag krevde var ”svært billig”, men det kom for sent. Krag hadde fattet sin beslutning. Det skal ha vært med tungt hjerte han forlot bygda.[53] Her hadde han nedlagt sitt livs arbeid for en bedre skole, men han følte seg misforstått og satt lite pris på. Skolesaker var hans største interesse. Imidlertid fikk han en verdig avreise fra Vågå. Det meste av lokalbefolkningen hadde møtt opp, og 140 mann og 49 hester fulgte med hele veien over den såkalte Vågårusten. Selv kommunestyret fulgte med til Laurgård i Sel, og ordføreren, den gamle krigsråd Lundh, holdt en gripende tale, skrev Arvesen. Krag svarte da med å si at dersom han hadde visst at han var så avholdt tross alt, hadde han aldri reist derfra. Imidlertid hadde han oppfylt det lovpålagte kravet om fastskole ved hovedkirken i sognet!

 Det kan nok innvendes en viss kritikk mot samtidskildene jeg har benyttet. Det problematiske er at samtlige forfattere er grundtvigianere. På den annen side, hva er alternativet? Jeg har valgt å bruke den litteraturen jeg har hatt tilgjengelig, men med et kritisk blikk. Derfor har jeg til en viss grad har vurdert de foreliggende skriftene mot hverandre og i forhold til lovverket og politiske omveltninger. Det må også nevnes at Frik Hougens arbeider ikke var fra samtiden. Han var en anerkjent forsker for ca. 50 år siden. Jeg har tillit til at hans beskrivelse av begivenhetene på 1830-tallet var vel fundert i de kildekritiske metodene han hadde til rådighet, og er kommentert tidligere. Hans arbeider fremstår da også som mer vitenskapelige enn den andre litteraturen

De tidligere omtalte skoleprotokollene etter 1836 omhandler tiden like etter at Krags skole ble et faktum.[54] Det er grunn til å tro at de kan si noe om skoleutviklingen etter at Krag kom til Vågå.

 Det som finnes fra Sel er fra årene 1838-1869. De er oppført som Journal fra midtre Sels Skoledistrikt, og var organisert som en omgangsskole. Av skoleprotokollen fremgår det at læreren underviste i forskjellige roder samt på gården Formo. Det er ingen introduksjon som kan fortelle noe om formålet med protokollen. Her starter man rett på med elevenes navn, føring av karakterer og fravær. Jeg hadde håpet å finne noen av Hougen-brødrene eller Botten Hansen på navnelistene, som for øvrig var forbausende lettleste og tydelige. Skoleholderen skrev latinske bokstaver og ikke gotiske, noe som tyder på at han fulgte med i utviklingen av skrivespråket. 

 Ingen av de nevnte elevene sto oppført. Jeg fikk en mistanke om at betegnelsen midtre Sel gav en indikasjon på at de omtalte unge mennene kunne ha tilhørt et annet skoledistrikt, og det stemte. I Birger Sivertsens Hans Hansens Pillarvikens etterkommere står det klart uttrykt at de tilhørte Nord Sels skoledistrikt.[55] Men dette kunne ikke være den hele og fulle sannhet, all den tid skolen var en omgangsskole med undervisning i forskjellige roder. De forskjellige rodene måtte nødvendigvis innbefatte både Nord- og Sør-Sel samt Formo gård som ligger midt i Nord-Sel hvor de unge mennene bodde. Det naturlige hadde vært at de sto oppført ved undervisningen på Formo. Riktignok hadde Fredrik Hougen, som den eldste, allerede selv blitt omgangsskolelærer i Fintryen i Vågå i 1835 og var i 1838 elev/lærer ved Krags fastskole.[56] Følgelig var han ikke aktuell kandidat til navnelistene fra omgangsskolen i Sel. Botten Hansen var elev hos Krag fra 1839-40. Han og de to yngste Hougen-brødrene burde derfor vært på listen. Svaret på mysteriet fant jeg i boken til Birger Sivertsen.[57] Omgangsskolelærer Hans Hansen Pillarviken hadde ved hjelp av Krag opprettet ”Sells Faste Skole” kalt ”Framferd” i annekset Sel i 1836. Ikke uventet var det på denne skolen de kunnskapstørste ungdommene i bygda gikk! Det betyr at de aktuelle skoleprotokollene etter

1838 antakelig ikke viser de ivrigste elevene i bygda. Imidlertid viser de en viss fremgang i antall fag det ble undervist i sammenlignet med tiden før 1827-loven kom på plass, og hvor undervisningen i prinsippet sjeldent strakk seg utover fagene lesing og religion.[58] I Midtre Sels Skoledistrikt ble det etter 1838 undervist i fagene: religion, skrivning, regning, sang, fremgang, bibelhistorie og lesing. I tillegg ble det gitt karakter i oppførsel. Fravær og karakterer henger nøye sammen. To eksempler på dette er Engebreth Chr. Slaaen som har et snitt på fem, (se Plums karakterskala under punkt 4.3) og har vært til stede en dag på halvannen måned, mens Rønnaug T. Loftsgaard har et snitt på to, og har vært på skolen hver dag i registreringsperioden. Det er ellers registrert mye fravær, men i denne eldste skoleprotokollen fra 1838 er fraværet ikke delt inni ”af lovlig grund” og ”uden lovlig grund”, men som tidligere ble de ofte ført usystematisk.  

 I 1863 fikk Sel sin første offentlige fastskole, nesten 30 år etter Krags i Vågå. I introduksjonen står det at skolen har ”18 uger aarlig til lovbefalet, og med 18 uger til frivillig undervisning”. Med fastskolen blir det også introdusert flere fag, som geografi og historie. Faget skrivning het nå modersmål, og bibelhistorie har fått tillegget ”med forklaring”. Det fremgår at evner nå skal gis en egen karakter. I faget lesing skal man heretter konsentrere seg om ”udvalgte stykke af læsebogen”. Bibelen hadde nå fått en konkurrent. 

 Skoleprotokollene viser at Krags innsats hadde hatt liten innvirkning på skolesystemet i prestegjelet. Lite nytt hadde skjedd. Det var allmueskolen som gjaldt i Sel helt frem til 1863.

Først da ble fagkretsen utvidet. 

 Imidlertid er dette ikke hele bildet. Selv om Krag ikke fikk gjennomslag for en offentlig fastskole i Sel, ble den allikevel etablert ved hjelp av private midler. Det kommer frem i boken Hans Hansen Pillarvikens etterkommere, og vil bli nærmere presentert under neste punkt.  

5.5 Omgangsskolelærer Hans Hansen Pillarviken (1798-1863) 

Hans navn dukker stadig opp i litteratur fra hans samtid. Det kan være interessant å se nærmere på ham. 

 Både Paul Botten Hansen, Engebret og Fredrik Hougen har omtalt Pillarviken i svært positive ordelag.[59] Det samme gjorde Arvesen og presten Krag.[60] Mens Peter Christen Asbjørnsen, som den mest kjente av dem alle, og som nok var den personen som karrieremessig hadde mest nytte av Pillarviken, knapt nevnte ham.[61] I den grad han kunne identifiseres gjennom Asbjørnsens litterære produksjon, var det i hånlige ordelag. Dette var uventet. Pillarviken fikk en psykisk knekk av å lese Asbjørnsens karikering av ham. Det satte et varig preg på Pillarviken. 

 Under innsamlingsarbeidet til Ivar Aasen i årene 1843-47 for å kartlegge norske dialekter, fikk han god hjelp av Pillarviken. Heller ikke Aasen syntes det var nødvendig å gi ham en saklig omtale, selv om han senere skrev at Pillarviken ville ha tatt de høyeste eksamener hvis han ikke hadde bodd i Sel.[62]     

 Hvem var han så, og hvorfor er det viktig å gi en fattig omgangskoleholder et eget kapittel i et masterprosjekt? Det er fordi han stadig dukker opp i litteratur fra Sel og Vågå i tiden etter 1830, ikke som noen hovedperson, men mer som en medhjelper.[63] Hans tilstedeværelse har gjort ham til en viktig brikke i norsk kulturhistorie.  Det er sammensatt person som her skal beskrives. 

Omsider var den europeiske 1700-tallets litteratur blitt tilgjengelig for bondebefolkningen på auksjoner etter de kondisjonerte. Resultatet lot ikke vente på seg. Noen tok til seg de nye tankene og ble rasjonalister, andre ble sterkere i troen. Det førte til konflikter i bondesamfunnet. Dette var en periode hvor pietismen møtte rasjonalismen, naturvitenskapene og fritenkere. Det var sterke krefter som sto mot hverandre. Den pietistiske Haugebevegelsen dukket opp, ble en maktfaktor i lokalsamfunnet og konkurrent til de mer frilynte og livsbejaende grundtvigianerne. Konfliktene raste, og splittet familier. Nord-Gudbrandsdalen var intet unntak. Engebret Hougen var et godt eksempel på dette. Han ble nektet å gifte seg med sin store kjærlighet Marit Formo på gården Formo. Moren var haugianer, og kunne ikke akseptere en svigersønn som var fra en familie med grundtvigianere. Jeg berørte temaet tidligere i forbindelse med bygdas omgangsskolelærere, og vi kan anta at lærerne ble karakterisert mye på bakgrunn av ulike livssyn. 

 Pillarviken fikk føle det religiøse skismaet særlig sterkt. Han befant seg midt i konfliktfeltet. På den ene siden var han dypt religiøs. Samtidig så han hvor mye av det han regnet som religiøs overtro florere i lokalsamfunnet. Ikke minst var et par av omgangsoleholderne med på å opprettholde denne overtroen. De tidligere omtalte Råsta og Ole Sjessvold var fritenkere.[64] Begge var, som Pillarviken, autodidakte og svært beleste. De likte godt å imponere folk med sine kunnskaper. I tillegg var de begge flinke tryllekunstnere. Raskt oppdaget de hvor enkelt det var å få folk til å tro på alt de sa, og utnyttet det. Det ble sagt at dette førte til mye redsel og forsterket overtroen blant folk. Dette reagerte Pillarviken på. Han ønsket å opplyse folk slik bygdas rasjonalistprest Fiezents gjorde. Som et ledd i dette opplysningsarbeidet lærte han seg å trylle. Han viste folk triksene for på den måten å avmystifisere trolldommen. Råsta og Sjessvold likte dette dårlig, men Pillarviken lot seg ikke stoppe. Opplysningsarbeidet hans bunnet egentlig i hans sterke religiøse tro mer enn i rasjonalismen. Men han opplevde at han via rasjonalismen klarte å skaffe de bevisene som skulle til for å påvirke folk. Blant annet tok han seg inn i Sør-Sel kirke klokken 12 på natten for å bevise at det ikke fantes underjordiske og gjengangere som hjemsøkte kirken.[65] Han hadde inngått et veddemål med onklene til Botten Hansen. De mente at ingen turte nærme seg kirkegården på natten. Pillarviken så gjorde, tok med seg et bilde fra kirken som bevis på at han hadde vært inne, og klarte med sitt vågestykke for en tid å dempe overtroen. Dette er bare noen eksempler på hvordan Pillarviken brukte seg selv i opplysningens tjeneste.[66]᾽[67] I litteraturen finnes det mange flere.

 Imidlertid syntes han at presten Fiezents var for radikal i sin tolkning av bibelen, men siden Pillarviken arbeidet for opplysning, ble han selv oppfattet som rasjonalist og fritenker, og det plaget ham. Andre, som kirkehistoriker H.G. Heggtveit, karakteriserte ham som ”prestegjældets merkeligste Haugianer”.[68] Dette var Frik Hougen uenig i. Han hevdet at Pillarviken selv aldri satte hardt mot hardt i den striden som raste mellom de pietistiske haugianerne og de mer pragmatiske grundtvigianerne på 1840-tallet. De virkelig gode vennene hans var alle grundtvigianere, derfor var det mer enn sannsynlig at også Pillarviken delte dette synet. Grundtvigianerne var i større grad enn haugianerne en embetsmannsbevegelse. I prinsippet burde Pillarvikens religionssyn være av liten betydning for mitt prosjekt, men jeg har tatt det med fordi det sier noe om hans karakter som menneske. Det igjen hadde betydning for hans lærergjerning. Bl.a. følte han seg hele livet splittet religiøst mellom et dogmatisk og et mer frilynt religionssyn, og hadde i perioder psykiske nedturer pga. dette.

Frik Hougen og Birger Sivertsen har begge referert til Pillarvikens selvbiografi.[69] Se kopi av den i vedlegget på sidene 111-112. De har lest biografien. Birger Sivertsen var den siste som hadde den i sin forvaring. Den er nå deponert hos Statsarkivet i Trondheim. Sivertsen kunne fortelle at originalen var svært vanskelig å tyde, derfor hadde han fått den oversatt. Både selvbiografien og Fredrik Hougens Minner fra Sel I og II er primærkilde og følgelig gode kilder. Fredrik Hougen hadde Pillarviken som lærer. 

Pillarviken vokste opp i fattigdom på en liten gård i bygda Lalm i Vågå. Slekta skal etter sigende ha vært etterkommere av Pillarguri. Som takk for hjelpen mot skottene ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612, skal kong Christian IV ha skjenket gården Rindal til familien, og på denne gården vokste Pillarviken opp.[70] Frik Hougen skrev at i følge selvbiografien var han stolt av historien om ættemoren, men det var også det eneste han hadde å være stolt av! Oppveksten skal ha vært trist. Pillarviken omtalte seg selv som stille, forsiktig, og lite interessert i gårds- og skogsarbeid. Forholdet til foreldrene og faren spesielt var anstrengt siden han i deres øyne ikke ville ta seg til noe nyttig annet enn å lese. Gjennom hele livet var han preget av en mørk sinnsstemning. Kameratene syntes Pillarviken var en særling, og plaget ham. Oppveksten minte ikke så rent lite om det Ivar Aasen fortalte fra sin barndom, skrev Frik Hougen.[71] De var begge outsidere i enkle bondemiljøer.

 Før han hadde lært å skrive ordentlig, forsøkte han å skrive vers og prosa, men så uklart at ingen kunne lese det, knapt ham selv.[72] Senere skulle Pillarviken bli en habil dikter. Bokstavene lærte han av storebroren, som en tid hadde vært skolemester. Etter konfirmasjonen arbeidet Pillarviken i en periode for lensmannen som utpanter, men Pillarviken følte snart avsky for denne type forretning, og dro tilbake til Lalm. Han ble satt til å lære barna i grenda bokstaver. Dette klarte han så bra at han som 14-åring avanserte til vikar for broren som var omgangsskolelærer i Hedalen. Rett nok gikk ikke det så bra. Broren hadde ikke gitt Pillarviken noen veiledning. Imidlertid hadde han nå fått smaken på arbeidet som lærer. Det ble starten på en usedvanlig lærergjerning.

                         To måneder før han fylte 16-år ble han tilsatt som omgangsskolelærer i 1815.[73]

Pillarviken skrev i selvbiografien at det sto slett til med ungdommens opplysning i Vågå prestegjeld. Han startet sin lærergjerning på Selsverket i Sør-Sel på gården Ulvolden, og var både yngre og mindre av vekst enn de ni han skulle undervise.[74] 

 Selv om han var svært evnerik, var han ikke umiddelbart en eminent lærer.  Det tok tid. Det var en både vanskelig og slitsom prosess han gjennomgikk før han kom til Nord-Sel som en dugelig omgangsskolelærer i 1831. 

 I den videre fremstillingen blir hans læringsprosess temaet. Vi får konkrete eksempler på hvordan 1827-loven virket inn i den daglige driften av skolen eller mer presist, hvordan den ikke virket inn. Fra denne perioden i Pillarvikens liv er kildene jeg har tilgjengelig i det alt vesentligste Frik Hougens ”monografiske skisse”. Den er kronologisk lagt opp, og vi følger Pillarviken fra fødsel til død. Notehenvisningene hans indikerer et imponerende forarbeid. Han hadde personlig vært i mange av landets arkiver, lest kirkebøker og foretatt analyser av lokalhistorie og lokal litteratur. Imidlertid er det mulig at han ikke hadde en fullstendig oversikt over lovverket. Det vil jeg komme tilbake til. Men en helhetsvurdering tilsier at dette er en god kilde. Tilfanget av kilder blir noe rikere når jeg kommer til 1831, det året Pillarviken flytter til Nord-Sel. 

Pillarvikens første lærerår på Selsverket var viktige for hans personlige utvikling.[75] Idealet var bygdas opplysningsprest Fietzens. Av ham fikk han låne bøker, og lot seg overbevise av radikalt tankegods. Han fortsatte å skrive dikt, men nå kjærlighetsdikt og drikkeviser med ganske våget innhold. Senere fikk Pillarviken religiøse skrupler, og destruerte dessverre produksjonen fra denne noe amorøse perioden. Imidlertid hadde en av elevene hans tatt avskrift av dem.[76] Frik Hougen klarte å fremskaffe et par av diktene, det ene lyder: 

             Da Adam nys fra sit Støv fremgikk,

            Han av naturen, den Varme kjender;             Han Liv og Følelse før ei fik    før han i Barmen af Elskov brænder.  Han ønsked have sig en Veninde

            Og intet hylder før han kan finde      -den ædle Møe.

 Pillarviken blomstrer opp i de sju årene han var på Selsverket. Alt han leste kom elevene til gode. Diktene hans ble kjent i bygda, og elsket og hatet for sitt innhold. Fietzens mottok en klage, og innkalte Pillarviken. Men i stedet for å refse ham kom presten med lovord om produksjonen, og Pillarviken fortsatte skrivingen. 

 Han ble godt likt av deler av allmuen for kunnskapene sine og diktene. Populariteten førte ham ut i et hektisk selskapsliv med mye alkohol. Imidlertid fikk han en alvorlig psykisk knekk på 1820-tallet. Da ble han plutselig revet med i den religiøse vekkelsen som inntok bygda. Med ett følte Pillarviken at hele livet hans var preget av synd og skam. Riktignok hadde Fietzens rost ham, men ikke for skolearbeidet, kun for det syndige forfatterskapet. Det gikk opp for Pillarviken at presten ikke interesserte seg for skolen i det hele tatt, og hadde et uholdbart radikalt religionssyn. Han hadde aldri vært på besøk i skolestua slik prestene gjerne gjorde.[77] Pillarviken tok et oppgjør med hva han oppfattet som ukultur, og flyttet i 1822 til Nordre Kvam i Nord-Fron.

Nå starter et helt nytt kapittel i hans liv. I Fron vendte han tilbake til den pietistiske troen. Han fikk sjelefred for en stund godt støttet av presten Didrik Hegermann Schnitler, og diktet nå en mengde salmer. Alt dette virker stimulerende på skolearbeidet, og han opplevde et gjennombrudd med pedagogikken sin.[78] Et øyekast virket bedre enn formaninger og trusler, skrev han i selvbiografien sin, og må ha vært et særsyn i omgangsskolene. 

 Det lave lønnsnivået kunne umulig friste ungdom til å bli lærere, hevdet Frik Hougen. Pillarviken tjente 12 spesidaler helt frem til 1831. Minstelønnen for omgangsskoleholdere var på 1820-tallet 20 spesidaler.[79] I henhold til 1827-loven hadde alle bønder som brukte matrikulert jord, plikt til å ta imot omgangsskolen.[80] Plikten omfattet også fri kost og logi for skoleholderen både hverdager og helligdager samt fri skyss dersom det var sjøveg. For fastskolelærere var det ikke fastsatt noen minstelønn. Det fremgår ikke av kildemateriale hva slags lærer Pillarviken var i Fron, men det er ingen tvil om at han var underbetalt.

 Frik Hougen indikerte at 1827-loven fikk liten betydning for utviklingen av skolen i Fron i likhet med Vågå. Det meste fortsatte som før i den tiden Pillarviken holdt til der, dvs. til 1831. Bygdas ”visitator” (sic.) (formannen i skolekommisjonen, og prosten i bygda) håpet det han kalte ”vår nye skoleindretning”, skulle kunne brukes til å få inn flere penger til å avlønne lærerne, som han var klar over var svært underbetalt.[81] Hovedregelen var at skolekassen i prestegjeldet skulle stå for løpende utgifter. Skolekassens midler skulle skaffes til veie innenfor prestegjeldets egne grenser. Bøndene i Fron satte seg på bakbena som bøndene så ofte gjorde, når det ble snakk om ekstra utgifter. Jeg mistenker at Hougen egentlig hadde Opplysningsvesenets fond i tankene som var hjemlet i lov av 1821 og ikke 1827-loven da han skrev dette. Det rimer ikke at man kunne forventet større endringer ved en lov som nettopp var innført. Som forsker med skole som hovedfelt, må han ha vært klar over at endring den gangen tok lang tid. Et eksempel var skoleforordningen av 1739. Ca.100 år senere hadde lite nytt skjedd på skolefronten. I henhold til Dokka, gav Opplysningsvesenets fond adgang til økonomisk støtte til allmueskolen dersom det var umulig å klare det ved hjelp av skolekassen slik tilfellet var i Fron.[82] Helgheim har eksplisitt uttrykt at Opplysningsvesenets fond i tiden frem til 1827 ikke hadde noen innvirkning på utviklingen av allmueskolene på landet.[83]

 ”Visitator” bestemte seg da til å ta penger av egen lomme i håp om at ”vår nye skoleindretning” skulle refundere ham. Imidlertid fortsatte de lave lønningene som før. 

 Pillarviken hadde egentlig aldri hatt noen lønn han kunne leve av, derfor hadde han i flere år drevet med bokinnbinding og kontraktsskriving for bøndene. Men lønnen var ofte en takk og et glass brennevin.[84] Imidlertid hadde han et godt håndlag med kniven, derfor tok han til med treskjæring for å spe på inntekten. Dessuten kunne arbeidet utføres i ledige stunder i skolestua. Han fikk mye ros for klokkekassene sine

 I 1831 lot han seg overtale av skoleholder Jehans Ottbragde i Nord Sel til å overta arbeidet hans da han skulle slutte i løpet av året.[85]

 Kildetilfanget blir nå rikere. Bakgrunnen for flyttingen fra Nordre Kvam er beskrevet litt forskjellig. Frik Hougen fremhevet tilbudet fra Ottbragde. Han hadde godt ord på seg som lærer, og Pillarviken ble smigret over at han ble valgt til å overta. Dessuten var presten Fietzens nå død, og det var håp om å få en bedre etterfølger. Birger Sivertsen er på linje med

Frik Hougen, mens Fredrik Hougen i Minner fra Sel I fremhevet sorgen over kona som avgjørende for flyttingen.[86] I 1829 var Pillarviken blitt enkemann. Han ble sittende igjen med en datter fra dette ekteskapet. Tungsinnet skal igjen ha kommet over ham med en sånn styrke at han holdt på å gå fra forstanden. Han klarte å arbeide seg ut av sorgen, og ønsket en ny start som lærer et annet sted.  

5.6 Hvilken betydning hadde overflyttingen til Nord-Sel for Pillarviken?

Vi har til nå fått inntrykk av en lærer med et godt hode og med gode pedagogiske evner, men som tilsynelatende ikke var noe ekstraordinær utover det faktum at han i perioder var plaget av tro, tvil og psykiske nedturer. Hvorfor har han fått slikt et godt ettermæle?

Den ytre rammen rundt skolen i Sel var, som tidligere, omgangsskolen. Men Ottbragde var av de få skoleholderne som hadde tilført skolen noe nytt og positivt. Han hadde innført faget historiefortelling.[87] For å levendegjøre den brukte han tegning som metode i undervisningen. Lik Pillarviken var han en flink treskjærer, og lagde fine bokmerker til barna som han enten tegnet eller skar ut. Visstnok finnes noen rundt om i bygda fremdeles, skrev Frik Hougen. Han drillet også barna i hoderegning. Også jentene var med på dette, selv om det var allment godtatt at jentene ikke trengte den type kunnskap.[88] Mangel på papir var nok også en av grunnene til at hoderegning ble brukt. Allerede i 1813 hadde prosten klaget over denne mangelen, men uten at det ble noen bedring. Skolebøker var også en mangelvare. 

 Til denne omgangsskolen kom Pillarviken, og fikk opplæring av en, etter tiden, fremstående lærer. Visstnok hadde Pillarviken med seg et atlas første skoledagen, og det vakte allmenn begeistring blant barna. I følge Frik Hougen forsto de da at den nye læreren ville bli en god erstatning for den gamle.  

 Vi vet at presten Krag traff Pillarviken ganske raskt etter at presten hadde slått seg ned i Vågå. Det ble et møte som fikk store konsekvenser for Pillarvikens utvikling som lærer. De ble også venner for livet.[89] Krag ivret etter å få lært opp skoleholderne, og inviterte Pillarviken til lærerseminaret han hadde opprettet i Vågå.[90] Her gav han praktisk og teoretisk innføring i skolearbeide hjemme på prestegården. Seminaret ble holdt på sommeren, og ble mest sannsynlig avholdt hver sommer i de årene Krag virket i Vågå. Seminaret fikk godt ord på seg. Også lærere fra nabosognene søkte seg dit. 

 Pillarviken var begeistret. For første gang i livet kunne han tilegne seg kunnskap etter et systematisk opplegg.[91] Han arbeidet natt og dag. Krag forsto at Pillarviken hadde et helt spesielt pedagogisk talent, og gav ham eksklusiv opplæring i tillegg til seminarundervisningen. Pillarviken tok raskt til seg den nye metoden med Krags vekselundervisning. Riktignok innrømmet Pillarviken at metoden hadde visse feil, men han mente det var et stort fremskritt sammenlignet med at elevene leste høyt sammen fra samme bok. Heretter skulle de flinke elevene være med å lære opp de andre elevene. Det førte til konkurranse mellom de flinke elevene. De lærte å ta seg frem i på egen hånd og bli selvstendige elever. Metoden bredte seg raskt i distriktet, men foreldrene satte seg på bakbena.[92] De likte dårlig at barna i deres øyne måtte overta undervisningen for lærerne. Pillarviken på sin side opplevde hvordan de flinke elevene nå sprengte de gamle skolerammene. ”Ungdommen gjorde i min Kreds i faa Aar saa forbausende Fremskridt at det kunde kaldes et Under”, sa han. 

 Vi ser her hvordan en i utgangspunktet god lærer ved hjelp av Krags seminarer ganske raskt utviklet sine pedagogiske ferdigheter. Seminaret var som en vitamininnsprøytning for Pillarviken, og viste hvor lite som skulle til for å løfte undervisningen opp på et langt høyere nivå. Pillarvikens retur til Nord-Sel, og den faglige hjelpen han fikk i sognet, ble avgjørende for hans senere ry som skoleholder. Samtidig viser det at utvikling sjeldent skjer i et vakuum. Man trenger impulser, inspirasjon og faglig veiledning. Alt dette fikk Pillarviken etter returen til Sel.   

5.7 Hvilken betydning hadde Pillarviken for skolemiljøet i Sel?

Det viste seg snart ved overhøringene, som var for eksamener å regne, at undervisningen hadde båret frukter. Ved den årlige prostevisitasen i 1834 fikk elevene til Pillarviken mye skryt av prost Vibe for kunnskapene sine.[93] Samme året hadde Krag gitt Pillarviken i oppgave å undervise 22 gutter og 39 jenter som alle hadde opplevd omsorgssvikt. De hadde allerede gått for presten i over tre år uten å ha oppnådd noen særlige resultater. Pillarviken fikk dem frem til konfirmasjonen i løpet av året, og ungdommen imponerte kirkelyden med gode svar.[94] Dette har Ivar Kleiven skrevet om i Syn og Segn i 1898.[95]

 Det skal ha vært stor konkurranse blant lærerne som gikk på seminar hos Krag, om å ha de flinkeste elevene. Bevisene fikk de på bispevisitasene. Særlig skal kappestriden mellom Pillarviken og nevøen hans, Stensrud, som senere ble prest på Botsfengselet, ha vært stor.

Pillarviken skal ha likt denne kappestriden.[96] Ved bispevisitasen i 1835 tok han en klar seier.

Episoden har Frik Hougen hentet fra Vaagaapresten av Arvesen.[97] Arvesen skrev der at Fredrik Hougen gjenfortalte episoden 70-80 år senere. Jeg kan ikke finne noe om denne dagen i Minner fra Sel I og II, men Arvesen kan ha mottatt den muntlig siden de var gode venner. Fredrik Hougen var selv en av konfirmantene denne søndagen. Krag hadde lenge holdt på med overhøring av ungdom fra hovedsognene, og var temmelig lei siden kunnskapene var dårlige, og ungdommen snakket lavt. Marit fra Formo, en av elevene til Pillarviken, skal da ha hvisket til Paal Romundgaard at han skulle svare. Med ett var det en ungdom langt nede på kirkegulvet som svarte høyt og riktig. Krag våknet opp. Det samme gjorde bisp Sørensen, og etter dette kom svarene som perler på en snor. Menigheten skal ha reist seg fra kirkestolene for bedre å kunne se og høre. Det var Pillarvikens elever som utmerket seg. I kirkeboken for 26. juli 1835 sto det nedskrevet at det ved visitasen var 10 barn der som utmerket seg fremfor de andre.[98]

 Imidlertid hadde Pillarviken nå fått en følelse av avmakt. Det var uhensiktsmessig og lite effektivt med omgangsskolens stadige flytting fra gård til gård. Lokalene var ofte ubekvemme og det dukket ofte opp uleiligheter.[99], [100] For å understreke behovet for en fastskole skal Pillarviken ha nevnt flere episoder som gjorde undervisningen vanskelig. En gang dro en beruset bonde like godt til en av elevene da denne skulle fremføre den såkalte pinseepistelen som bonden hadde påstått at ingen unger kunne. Pillarviken fikk jaget ham på dør.[101] 

I løpet av året 1835 innkalte han elevene sine for å si farvel. Han forkynte at han ikke orker mer, og dro til Heidalen i Vågå som skoleholder. Etter et år kom han tilbake, og var da fast bestemt på at han ville ha fastskole som Krag. Fordelene med denne type skole var uomtvistelig. Men penger til å opprette fastskole fikk han ikke som beskrevet tidligere. Det som da skjedde må ha vært helt spesielt. Den fattige Pillarviken kjøpte selv en bygning og fikk den flyttet til et sted han mente var egnet. Det ble Håmårberget som lå høyt og fritt nord for Romundgård. Huset eksisterer ikke i dag. Allmuen skal ha bundet seg til å bekoste den videre istandsettingen, men det ble det aldri noe av. Det var til sist Krag som bekostet inventaret slik at skolen kunne komme i gang. I februar 1836 var ”Sells Faste Skole” av Krag døpt ”Framfærd”, et faktum. 

Det kan være interessant nok en gang å sammenligne med områder på Sunnmøre for å få et innblikk i hvordan de der håndterte fastskoleproblematikken. I bind IV i Norddal Bygdebøker får vi vite at det på Sunnmøre ble opprettet flere faste skoler rundt om på bygdene etter 1827 selv om omgangsskole var det vanlige.[102] I prestegjeldet Norddal diskuterte skolekommisjonen på slutten av 1820-tallet hvilken nytte de skulle ha av en fastskole. Konklusjonen ble at det var unødvendig, men i 1842 skiftet den mening og søkte Opplysningsvesenets fond om 200 spesidaler. De fikk avslag, men lokalbefolkningen gikk sammen om å bekoste skolen stikk motsatt av Vågå og Sel. Skolekommisjonen i Norddal søkte i 1844 igjen Opplysningsvesenets fond om 100 spesidaler, og fikk tilkjent beløpet. Men det var ikke avgjørende for at fastskolen ble en realitet. Som vi ser var det store variasjoner i allmuens innstilling til skole og villighet og evne til å bidra. Jeg har tidligere beskrevet at det var store økonomiske forskjeller mellom de to områdene. Det har selvfølgelig hatt betydning for skolesatsingen. 

Tidligere konkluderte jeg med at Krags fastskole umulig kunne være av de første i landet slik Mørkhagen hevdet. Imidlertid var skolen av de første i Gudbrandsdalen. Merkelig nok lå dalen etter landsgjennomsnittet. Det er besynderlig fordi dalen lå så godt til for impulser utenfra. Frik Hougen hevdet at den første fastskolen mellom Lillehammer og Lesja lå i Fåberg og ble opprettet i 1803. Den neste var fastskolen til Krag. Begge disse fikk etter hvert noe tilskudd fra Opplysningsvesenets fond. Den tredje skulle være Pillarvikens, men han fikk aldri noe tilskudd fra fondet. Det har ikke lykkes meg å finne andre kilder som eventuelt kunne bekrefte eller avkrefte Frik Hougens opplysninger.

Til Pillarvikens fastskole fikk elever komme fra hele Vågå prestegjeld. Også fra andre prestegjeld skal det ha kommet elever.[103] Ivar Kleiven mente noen kom helt fra Fron og Dovre.[104] Et betimelig spørsmål er hvor disse elevene bodde i den tiden de gikk i skole hos Pillarviken. I hans selvbiografi finnes det ingen opplysninger om dette. Jeg kan heller ikke se at andre har omtalt dette i den litteraturen jeg har hatt tilgang til. Forfatteren Birger Sivertsen har i en e-post uttalt at de antakelig bodde rundt om på gårdene i området. I mangel av faktisk kunnskap kan det være en plausibel forklaring.[105] 

 Totalt sett var antallet elever ikke mange, skrev Frik Hougen. I 1837-38 var det ca. 200 skolepliktige barn i Nord-Sel. Pillarvikens fastskole var frivillig. Man kan regne det som sikkert at det bare var de mest ivrige som søkte seg dit, og da helst de eldre elevene fordi Pillarvikens undervisning konsentrerte seg om regning og morsmålsundervisning som det ellers ikke ble undervist i den vanlige omgangsskolen. I et brev fra Pillarviken til Engebret Hougen datert 26. august 1854 skrev han at han for nærværende hadde fem elever ved sin privatskole.[106] 

  Opplysningsmannen Pillarviken har selv skrevet at dette skulle være en ”planteskole” hvor den sanne kristelige opplysning kunne utgå for å fortrenge overtroens plante.249 Allerede fra starten fikk skolen hans et godt rykte. Her lærte elevene grammatikk og språklære før andre skoler hadde innført fagene. Han innførte stilskriving. Frik Hougen fikk tak i en stil fra Pillarvikens fastskole, og overskriften lyder: ”Pas paa Tiden, brug Fliid, thi den er Lykkens Moder”.  Han skal ha oppnådd resultater med sine elever som overgikk selv borgerskolene i byene. Dette var byskoler, som regel private, fra slutten av 1700-tallet og tuftet på opplysningstidens ideer. Fagkretsen var variert, og elevenes prestasjoner ofte gode.[107] Elevene kom fra byens middelklasse.

 Pillarviken utarbeidet bl.a. en språklære med ordklasser og verb. Til sammenligning har Ivar Kleiven i boken I Heimegrendi beskrevet en episode omtrent 30 år senere, da en anerkjent seminarist fra Sunnmøre kom til Vågå for å drive skole. Han drillet elevene i kommasetting, punktum, ordklasser og verb, og de måtte skrive diktat. Noe slikt hadde de aldri vært med på før![108] I Gro Hagemanns bok Skolefolk fremgår det at undervisningen i landsallmueskolen på 1830-tallet gjennomgående besto av kristendom, skriving og regning.[109] Det kan ikke bety annet enn at Pillarvikens undervisning var forut for sin tid. Imidlertid finnes det ingen detaljerte førstehåndsskildringer av undervisningen hans, bare generelle utsagn om hvor fornøyde elevene var. Engebret Hougen skal ha uttalt at Pillarviken snakket til barna slik ingen før hadde gjort.[110] Riktignok skal en av elevene ha nevnt at Pillarviken ”var i fortrinlig Besiddelse af de Egenskaber, der danne Folkelæreren”, en annen skal ha uttrykt ønske om å utgi en biografi om sin avholdte lærer, men det ble aldri noe av.[111] I Ludvig Daaes biografi om Botten Hansen skrev Daae at Botten Hansen hele livet ”elsket” sin lærer Pillarviken, men det er få ord om hva han utrettet.[112]  Dette understreker det jeg nevnte tidligere at Pillarviken aldri fikk noen rolle som hovedperson innen skolehistorie. Derimot skrev Pillarviken selv mye om sine mest avholdte elever, som var Hougen-brødrene og Botten Hansen, i sin egen selvbiografi. 

Utvilsomt var han svært avholdt som lærer. Det fremgår også av Fredrik Hougens

Minner fra Sel I og II. Hans pedagogiske evner var av en slik karakter at han aldri hadde behov for bruk av fysisk avstraffelse verken som allmueskolelærer eller i fastskolen. Som et paradoks er det at da at Pillarviken skal ha inspirert Asbjørnsen i eventyret ”Høyfjellsbilder” til å lage en karikatur av en skolemester ved navn Hallstein Røen.[113] Muligens har Pillarviken vært annerledes i møte med voksne enn med elevene sine. Han kunne være noe affektert i selskap med mennesker han beundret og følte særlig respekt for, slik som folk fra embetsstanden. Det finnes flere historier om hvor naturlig og hjertelig han var i omgang med elevene sine. De fleste som har skrevet om Pillarviken, har tatt med historien om hvordan Botten Hansen første gang entret skolestua: Døra fòr opp, og Botten Hansen rullet inn i klasserommet med nistemat og kjelke. Pillarviken lot seg ikke merke med den noe originale oppførselen med å ta med kjelken inn. I stedet spurte han: ”Kein du någå i dag, du da Pål”? ”E kein det attende om Dommedag”, svarte gutten og fikk fremføre det. Dermed var undervisningen i gang. 

Frik Hougen har understreket hvor viktig det var at elevene følte seg sett.[114] Pillarviken viste interesse ved konkrete handlinger. Før fastskolen kom i stand, samlet han hver søndag barna til en slags søndagsskole i de hjemmene som tillot det. Denne ambulerende søndagsskolen tiltrakk seg også de voksne, som gjerne fulgte barna sine, selv om det kunne være opp til en mil å gå. 

I henhold til en instruks av 1827 § 17 i skoleloven ble omgangsskolelærerne oppfordret til å holde overhøring i annekskirken dersom det var såkalt messefall dvs. at presten av ulike grunner avlyste gudstjenesten.[115] Dette har sannsynligvis vært bakgrunnen for Pillarvikens søndagsskole, og som vanlig gjorde han mer enn det loven krevde.

Da fastskolen hans var blitt en realitet i 1836 virker det som om Pillarviken fikk fornyet energi og inspirasjon. Hans ”Uppsetu” i skolestua ble en legende i bygda. Her samlet han alle som ville høre på til hyggelige sammenkomster gjerne på lørdagskveldene.[116] Beretningene om disse har Frik Hougen funnet i tidsskriftene ”Vidar” og ”Syn og Segn” fra slutten av 1800-tallet. Når kulda satte inn, sendte Pillarviken de unge elevene ut for å finne tyrirøtter slik at det var varmt og lyst i skolestua når gjestene kom. Og det kom mange for å høre Pillarvikens opplesninger, fortellinger og foredrag. Det var ikke uten grunn at Asbjørnsen samlet inn materiale til mange av sine eventyr nettopp i Sel, og hvor Pillarviken kanskje var den viktigste bidragsyteren ved siden av Engebret Hougen. Engebret på sin side, kunne takke Pillarviken for at nettopp disse evnene ble så godt utviklet. I det hele tatt skal Pillarviken ha oppfordret elevene til å skrive gode historier, og de konkurrerte om å være den beste. 

Engebrets sønn, Knut Hougen, har skrevet mye om farens talent som eventyrforteller og hvilken betydning han hadde for Asbjørnsen. Imidlertid skrev han lite om Engebrets mentor Pillarviken. Riktignok skal Engebrets besteforeldrene ha vært gode historiefortellere, men det var Pillarviken som var inspiratoren, og som oppfordret Engebret til å opptre når det var ”Uppsetu”, slik at talentet hans ble kjent. Det er grunn til å tro at verken Peer Gynt eller eventyr som Gutten som ville bli handelskar, Askeladden og de gode hjelperne, God dag mand-økseskaft og mange flere ikke hadde eksistert uten bl.a. Pillarviken medvirkning.[117] Det er litt uklart hvilke eventyr Asbjørnsen fikk fra hvem siden han var så påholden med å oppgi hjemmelsmennene, men Asbjørnsen har selv i et eget notat oppgitt Engebret som hjemmelsmannen til Peer Gynt.[118] 

 Pillarviken var den som skrev eventyrene ned for Asbjørnsen. Vanligvis gjorde Asbjørnsen seg nytte av muntlige overleveringer slik at han kunne omskrive eventyr og sagn på sin egen måte. Resultatet var at mye av det han samlet inn ikke var til å kjenne igjen da det omsider forelå i skriftlig form. Dermed frigjorde Asbjørnsen seg fra opphavet og behøvde ikke nevne dem med navn. Frik Hougen utredet på 1930-tallet Asbjørnsens noe lemfeldige omgang med kildene, og hvor bl.a. Pillarvikens medvirkning ble nøye behandlet. Siden Pillarviken skrev ned sine bidrag kunne man tro at Asbjørnsen umulig kunne forbigå kilden i stillhet, men det var akkurat det han gjorde. Pillarvikens betydning for norsk eventyrtradisjon har kommet lite frem på samme måte som hans betydning for skolen.

Frik Hougen hadde lest mye av korrespondansen mellom Pillarviken og Hougen-brødrene og Botten Hansen. Av disse fremgår det at Pillarviken ikke skilte mellom arbeid og fritid. ”Uppsettu-kveldene” regnet Pillarviken å være en del av læreryrket sitt. Skolestua holdt han åpen så lenge det var behov.[119] Hougen-brødrene har hver for seg i brevs form gitt uttrykk for hvilken betydelig lærer han var, og hvor mye de hadde å takke ham for. Han måtte avvikle ”Sells fastskole” i 1845. Da hadde han ikke lenger penger til drift.[120] De lovede bidragene fra allmuen uteble. Antakelig kunne de ikke lastes for det. Jeg har beskrevet hvordan gjentatte uår svekket økonomien i bygda. Ekstrautgifter til fastskole ble nok vurdert som unødvendig siden bygda hadde tilgang til omgangsskole. Det fremgår av den såkalte kopiboka til presten Krag at det var en annen enn Pillarviken som var lærer ved omgangsskolen.[121] Boka viser også at det stadig var omskiftninger av lærere der. Den kvalitetsmessige forskjellen hadde ikke folk flest råd til å ta i betraktning. Frik Hougen var av den formening at fastskolen ikke egentlig skulle erstatte omgangsskolen, men være mer lik Krags fastskole i Vågå.  

 Pillarviken fikk heller ingen økonomisk støtte fra Opplysningsvesenets fond eller av andre offentlige eller kommunale tilskuddsordninger. Krag hadde selv nedlagt mye arbeid i søknadene for Pillarviken. Selv den lovpålagte skolelønnen ble ikke utbetalt i sin helhet. I sin selvbiografi skal han ha gitt uttrykk for frustrasjon over den endeløse fattigdommen. Han bodde i alle år i skolestua med sin andre kone og etter hvert åtte barn.

                   Etter nedleggelsen av fastskolen arbeidet han en tid på fastskolen hos Krag i Vågå.

Senere var han privatlærer og konstituert lærer i Nordre Sel.  

                                    Imidlertid er det noen uklarheter vedrørende formaliteter i Frik Hougens

”Monografiske skisse” som jeg tror det er riktig å påpeke. Det fremgår at Pillarviken ikke fikk støtte til fastskolen. Da er det besynderlig at han faktisk hadde krav på lønn fra det offentlige når bygda i tillegg hadde en omgangsskole. Hougen skrev at det ikke var meningen at Pillarviken skulle undervise både i omgangsskolen og fastskolen, men gjorde han det?[122] Mye kan tyde på det. I kopiboka til Krag fremgikk det at gamle lærer Ottbragde plutselig i en periode trådte inn som omgangsskolelærer fordi gjennomtrekken av lærere var så stor.[123] Mye kan tyde på at Pillarviken i perioder også underviste som det. Det kan være en av grunnene til at han oppebar lønn fra det offentlige, men at han ikke fikk full uttelling siden han drev sin egen fastskole i tillegg og brukte mye tid på den. 

 Hadde Krag fremdeles sittet som leder i skolekommisjonen, ville Pillarviken mest sannsynlig fått bevilget penger til skoledrift fra ham. Men Formannskapsloven av 1837 satte, som vi vet, en stopper for hans eneveldige makt der. I det hele tatt går det som en rød tråd gjennom norsk skolehistorie fra 1800-tallet at penger til lønn og drift var et evig problem.[124] Men å drive skole helt uten inntekter, slik Pillarviken tilsynelatende gjorde, det lyder ikke sannsynlig. Enten må han ha hatt ekstrainntekter i form av vikariater som omgangsskolelærer eller så må Krag ha støttet ham med personlige midler. En tredje mulighet var at han tok til med håndverksproduksjon igjen for å kompensere tap av inntekt. Jeg er inneforstått med at dette blir spekulasjoner fra min side, men jeg mener det er viktig å gjøre oppmerksom på det som fremstår som uklart i kildene. 

Alle de tre Hougen-brødrene og Botten Hansen var elever av Pillarviken, og senere av Krag så nær som Engebret. Riktignok skrev Arvesen i Vaagaapresten at også han fikk undervisning av Krag, men det medfører ikke riktighet.[125] Engebret gikk i skole kun hos Pillarviken. I boken Slegten Hougen i Sel blir det bekreftet.[126] Sønnen Knut har nøye dokumentert Engebrets oppvekst. Det er kanskje ikke så viktig å måtte ta stilling til denne lille detaljen. På den annen side bekrefter det at kilder ofte kan være upresise.

 Samtlige av de fire begavede mennene har priset Pillarviken, og gitt uttrykk for hans betydning for deres egen utvikling. Ludvig Daae har i sin biografi om Botten Hansen også nevnt Pillarviken, men tradisjonen tro tilføyd at barnas og foreldrenes aktelse nok skyldtes mer hans raskhet i idrett enn hans kunnskaper og lærergaver.[127] Utsagnet er typisk for Daae.

Han hadde lite respekt for allmuen.[128] 

 Krag var fortvilet over Pillarvikens situasjon. Han sank mer og mer ned i fattigdommen, og ble sett ned på av innbyggerne i Nord-Sel.[129] I et brev til Fredrik Hougen skal han ha skrevet at ”Det er mange tobenede Aasener der oppe!”. I en alder av 59 år avsluttet Pillarviken sin lærergjerning. Da hadde han en pensjon på åtte spesidaler. I følge Helgheim varierte lønnen blant allmueskolelærere i 1837 på landsbasis fra fem til femti spesidaler.[130] 11 prosent hadde under 10, men i tillegg kom naturalytelser som fri kost og losji. Dette hadde ikke Pillarviken.  Hougen-brødrene forsto at Pillarviken umulig kunne forsørge sin familie for dette beløpet. I 1857 søkte de Stortinget og fikk økt pensjonen hans til 32 spesidaler. 

 For riktig å ære sin tidligere lærer inviterte de ham til lærerstevnet på Hamar i 1857. Der fikk Pillarviken treffe bl.a. Ole Vig. For Pillarviken ble dette en av hans største opplevelser i livet.[131] På stevnets siste dag ble det foretatt en innsamling, og summen ble overrakt Pillarviken som en anerkjennelse for hans arbeid i skolen. På den måten ble Pillarviken også en del av Vigs argumentasjon for bedre lønnskrav for lærere. 

            Han døde 22. april 1863. 

                                               Kapittel 6                                   Oppsummering og konklusjon 

6.1 Innledning

Da jeg startet på dette prosjektet, hadde jeg en klar formening om at Vågå prestegjeld generelt og annekset Sel spesielt var kulturelle kraftsenter i første halvdel av 1800-tallet. I dette lå det implisitt at bygda hadde et miljø som var opptatt av og støttet positive tiltak som fremmet kunnskap og kultur. Det rike tilfanget av bl.a. litteratur støttet et slikt syn. Dessuten må noe ha blitt lagt til rette slik at de flinke barna av allmuen fikk mulighet til den kunnskapsmessige utviklingen som beskrevet. Imidlertid skulle min ”reise” gjennom 1800-tallet i NordGudbrandsdalen komme til å rokke ved denne oppfatningen. 

6.2 Drøfting av funn

Formålet med dette prosjektet har helt konkret vært å finne en forklaring på hva som kan ha skjedd i den lille, fattige bygda Sel i løpet av en 20-års-periode fra slutten av 1820-tallet og til et stykke inn på 1840-tallet siden vi ser en så markant konsentrasjon av begavede unge menn tre frem da. De ble senere viktige samfunnsaktører. Sett i et skolepolitisk perspektiv, befinner vi oss i en periode som tilhørte det gamle regimet og hvor skolens formål var opplæring i religion. Selv landskoleloven av 1827 klarte ikke å rokke noe særlig ved dette som tidligere beskrevet. Det gamle regimet holdt stand til ca. 1850. Imidlertid hadde hendelsene i 1814 og etterdønninger fra opplysningstiden satt i gang en prosess som sakte, men sikkert rokket ved gamle tradisjoner. Det ble etter hvert en utbredt oppfatning i befolkningen at skolegangen også skulle gi allmuen kunnskap slik at de kunne bli aktive samfunnsborgere.[1] Men det tok tid, og det fantes store lokale forskjeller. Jeg ønsket å se nærmere på hvordan denne prosessen ble håndtert i Vågå og Sel. 

 Det var relevant å kartlegge det generelle læringsmiljøet både lokalt og på landsbasis for å få kunnskap om på hvordan lesekunnskapene var blant befolkningen generelt og i Sel spesielt. Viktig var det også å finne ut hvordan statsmakten i løpet av 1700-og 1800 tallet hadde behandlet den offentlige skolepolitikken gjennom lovgivning og offentlige pålegg for å få et innblikk i den generelle skoleutviklingen. I tillegg fant jeg det interessant å sammenligne lokale funn i Vågå og Sel med deler av Sunnmøre. Områdene hadde hatt mye av de samme impulsene utenfra, og pussig nok hadde de begge vært pionerer kulturelt sett: Trykkeri og lånebibliotek for allmuen på Ekset i Ørsta/Volda på Sunnmøre og Sambuklokkerens bibliotek i Vågå. Det kunne synes som om befolkningen på Sunnmøre jevnt over støttet mer opp om lokalskolen enn innbyggerne i Sel, og at skoleholderen også kan ha hatt en bedre anseelse i lokalsamfunnet sammenlignet med Gudbrandsdalen. De omtalte historiene om omgangsskolelærerne fra Sel og Vågå kan tyde på det sammenholdt med Fets beskrivelser av Sunnmøre. Viktig var selvfølgelig også økonomiske forhold.

 Alt dette har jeg i detalj redegjort for i ulike kapitler. Det er etter mitt syn ikke disse funnene som krever ytterligere drøfting i avslutningen, men derimot den eller de endringene som skjedde i Sel i perioden etter 1820. Mye er allerede beskrevet i kapitlene om presten Krag og skoleholder Pillarviken, men jeg ønsker å sette det hele inn i en videre kontekst, og hvor indre og ytre påvirkning vil være viktige faktorer: Kan konkrete hendelser i Sel og Vågå ha innvirket på læringsmiljøet? Finnes det en mulighet for at personer også utenfor distriktet kan ha hatt innflytelse på utviklingen eller at nasjonale bestemmelser har virket inn? 

6.3 Indre og ytre påvirkning. Hvilke faktorer kan ha påvirket de unge mennene?

1: Hva fremmer kunnskapstørst? 

Vi skal først se på det man i dag vet om læring, inspirasjon og motivasjon.

 Fra tid til annen blir det hevdet at barn av foreldre med høyere utdanning (høyskole eller universitet) lettere motiveres til å ta akademisk utdannelse enn barn fra hjem hvor utdanning har vært fraværende. Gjennom oppveksten har de lært at kunnskap er viktig for et godt liv, og at utdanning gir gode muligheter til interessante jobber og god lønn. Det finnes selvfølgelig mange unntak, hvilket bl.a. en del innvandrerungdom er eksempler på, men påstanden er gyldig som et generelt utgangspunkt. Forutsetningen er at barna i utgangspunktet både har omtrent like evner og en positiv identitet til det miljøet de har vokst opp i. Synet støttes av pedagogisk teori.[2] En god lærer kan gjøre mye for barn som ikke har dette utgangspunktet, men da er sannsynligheten for at de ikke står hele løpet ut stor. Hvordan passer denne teorien med Hougen-slekta?

 Hougen-brødrenes bestemor, Mari, var mot slutten av 1700-tallet en av elevene til Haldogsen, for øvrig en av de bedre skoleholderne i området, og vi fikk høre hvor fortvilet hun var fordi hun ble diskriminert og av den grunn ikke fikk lære latinske bokstaver slik guttene fikk.[3] Hun ble av Paul, den midterste av Hougen-brødrene, beskrevet som ”en meget opplyst kvinne” fra gården Stade på Lalm.[4] Hennes formidlingsevne av eventyr og sagn, men også bibeltekster, var av ypperste slag, enten hun leste høyt fra det gamle testamentet eller formidlet fritt. Han skrev videre at deres egen far var godt utdannet for tiden innen det militære, svært respektert for sine kunnskaper, og ble oppfordret til å fortsette en militær karriere, men ble kalt hjem for å ta seg av gården. 

 Dette var mennesker som var flinke til å uttrykke seg både skriftlig og muntlig. Det går som en rød tråd gjennom all litteraturen jeg har orientert meg i, og er kommentert tidligere. 

 Vi vet at Hougen-gården var av de større gårdene i distriktet. Selv om naturkatastrofer på slutten av 1700-tallet og senere ruinerte gården og satte en stopper for slektas videre drift, hadde den i generasjoner gitt et godt utkomme. De hørte med til de priviligerte i Sel, selv om det ikke snakk om noen elite. Alt tyder på at de benyttet seg av muligheten til å tilegne seg den boklig lærdommen på 1700-tallet som den tidligere omtalte presten Willum Dopp sammen med et par gode ”degner” hadde banet vei for. Brødrenes forfedre hadde jevnt over gode evner og brukte dem.  

 Rundt 1800-tallet kan det virke som om det skjedde en endring. Vi så at lærerne med noen få unntak, ble dårligere, og at innbyggerne var lite interessert i å støtte opp om skoledriften i området. Vi har tidligere sett at karakteristikken av skolen jevnt over var negativ. Både Arvesen, Kleiven og Botten Hansen var enige om at skolevesenet sto på skrøpelige føtter. Selv har jeg påpekt at ulikt syn på religion kunne påvirke dømmekraften noe, men ikke nok til å rokke ved den påstanden om at skolestellet var dårlig. Når vi vet at området ble hardt rammet av naturkatastrofer og jevnlige uår i en lengre periode fra slutten av 1700- og langt inn på 1800-tallet, er det nærliggende å konkludere med at dårlig økonomi var en viktig årsak til denne endringen mot stagnasjon. Forutsetningene var rett og slett ikke til stede for en offensiv skole.

 Selv om den økonomiske nedgangen i høy grad også rammet Hougen-slekta, kan det virke som om den kulturelle og kunnskapsmessige nedgangen ikke rammet familien i særlig grad. En forklaring på det kan være det, som ble nevnt ovenfor, at familien i generasjoner hadde ment at kunnskap var viktig. Oppvekstmiljøet i hjemmet hadde påvirket dem i særlig grad, og understreker teorien om at familie og identitet kan være viktige faktorer. Brødrene visste at kunnskap var viktig.

 Vi kan konkludere med at Hougen-brødrene hadde et fortrinn fordi de kom fra et hjem som både motiverte og inspirerte barna til kunnskap. Dette var en verdi i seg selv. Denne indre påvirkningen kom først og fremst fra hjemmet og ikke fra bygdemiljøet. 

Jeg er mer usikker når det gjelder Botten Hansen. Det er lite skrevet om hans oppvekst. Imidlertid vet vi at han hadde det etter forholdne bra hos besteforeldrene, og at de var oppvakte folk. Skysstasjonen de drev var et kommunikasjonssenter med forbindelse til verden utenfor og selve nyhetssentralen i bygda.[5] Onklene kan også ha spilt en viss rolle. Fra deres reiser som handelskarer til og fra Kristiania, har de sikkert hatt mye å berette

 For en ung gutt med gode evner har dette vært en stor inspirasjonskilde til lærdom. Han satt oppe til sent på kveld for å få med seg alle inntrykkene. I motsetning til Hougenbrødrene var nok den ytre påvirkningen fra strømninger utenfor bygda en viktigere faktor for Botten Hansen.

Så langt kan vi konstatere at påvirkning og motivasjon kom fra forskjellig hold selv om de unge guttene var fra samme bygd. Men gode evner og en ikke altfor god økonomi hadde de felles. Hougen-slekta var nærmest ruinert, mens Botten-familien hadde det noe bedre.

2: Hvilke andre lokale faktorer kan ha spilt inn?

Det avgjørende for guttenes utvikling må utvilsomt ha vært den høyst begavede og originale omgangsskoleholderen Pillarviken. I et område som var preget av en generell økonomisk nedgang og en skole i forfall som følge av det, må det ha vært som et under at bygda Sel fikk en så dedikert og kunnskapsrik lærer. Den åpenbare kjærligheten og gjensidige beundringen for hverandre går som en rød tråd gjennom historien om Pillarviken og hans elever. Guttene fikk en lærer som visste å videreutvikle de gode evnene, og Pillarviken fikk elever som viste ham respekt og beundring. Pillarvikens ”Uppsetu”, som tidligere beskrevet, i skolestua på lørdagene ble historisk og medvirket til å løfte det kulturelle nivået i bygda. Folk strømmet til foredragene, opplesningene og fortellingene.  

 I vår moderne skole snakkes det mye om individuell opplæring. Det var på ingen måte fremmed for Pillarviken. Han utfordret de flinke og gav dem oppgaver som utviklet dem. Derfor lot han både Engebret og Paul Botten Hansen opptre på ”Uppsetu”. Dette hadde særlig betydning for Engebret. Som 15-åring ble han bedt om å formidle lokale eventyr til Asbjørnsen, hvorav ett ble til Ibsens Peer Gynt. På den måten kan man si at Engebret ble en viktig samfunnsaktør og kulturell meningsbærer bare 15 år gammel. 

 Pillarviken må ha vært en lærer i særklasse også på landsbasis. Han viet hele sitt liv til skole og undervisning. Nettene brukte han til å oppdatere seg på ny kunnskap. Til tross for et liv i konstant fattigdom og med en stadig voksende familie med mange barn, brukte han det han klarte å skrape sammen av midler til å kjøpe og starte opp sin egen fastskole. Han var overbevist om at det ville gi barna det beste pedagogiske tilbudet! 

 Pillarviken betydning for guttenes utvikling må regnes som en lokal og indre påvirkning siden han selv var fra området. Dette var ikke et resultat av lokale strømninger, men må vurderes som et enkelttilfelle.

3: Hvilke ytre faktorer kan ha spilt inn?

En annen stor resurs for lokalsamfunnet var presten Krag. Hans innsats for skolevesenet generelt og opplæring av lærere spesielt var av stor betydning for Pillarvikens utvikling som lærer. Krag ble selve drivkraften i skolepolitikken i Vågå og omegn, og hadde selvfølgelig en større gjennomslagskraft som embetsmann enn det en omgangsskoleholder hadde. 

 Historien kjenner vi jo. Vi vet hva han måtte slite med av uvillighet, men det han fikk gjennomført var i særklasse og helt avgjørende for skoleutviklingen i prestegjeldet. Han klarte å opprette den fastskolen som loven av 1827 foreskrev, men som i liten utstrekning ble fulgt opp på landsbasis.

 Krags positive bidrag til miljøet må anses som en ytre påvirkning. Han var ikke fra bygda. Ideene hans var et resultat av nasjonale og internasjonale strømninger og ideer.

4: En annen ytre påvirkning var Peter Chr. Asbjørnsen. Han fikk lokalbefolkningen til å forstå at den norske kulturarven hadde verdi langt utover bygdas grenser. Det var stas når han kom til bygda, og lokalbefolkningen stilte opp for å følge ham rundt både i fjellområdene rundt Høvringen og ellers i lokalmiljøet.[6] Han var en inspirator.

 Asbjørnsen var ikke så nøye med å henvise til dem som hadde hjulpet ham med kulturstoff. Tvert imot, han passet på å omskrive det han mottok slik at han slapp slike formaliteter. I ettertid er han kritisert for det. Imidlertid tok ikke en ung mann som Engebret det så tungt. Han opplevde både at hans fortellerevner og det han fremførte av norsk sagntradisjon var viktig. Da Ibsens Peer Gynt ble uroppført på Christiania Theater i 1876, skrev han et brev til sin mor at hadde det ikke vært for hans egen slekt, så hadde ikke Asbjørnsen mottatt eventyret om Peer Gynt som Ibsen senere dramatiserte. Det var ikke viktig for Engebret at det ikke var referert til slekta. For ham var det inspirasjon nok å vite at bygdas kulturarv hadde verdi utover lokalmiljøet. 

 Det paradoksale er at Asbjørnsen utnyttet lokalbefolkningen, men samtidig inspirerte dem. Engebret var et eksempel på det. Her ser vi et klart eksempel på en ytre påvirkning som virket inspirerende. Ja, selv Pillarviken var svært inspirert i starten før han fant seg selv karikert på det groveste.

5: Hvilken betydning hadde dårlig økonomi?

Jeg har dvelt en del ved det økonomiske aspektet. Det er nærliggende å trekke den konklusjonen at disse unge, begavede mennene til tross for dårlig økonomi og for Botten Hansen sin del, en problematisk oppvekst uten foreldrene, klarte å komme seg frem og bli viktige samfunnsaktører. Men det er ikke hele sannheten. Det var flere barn i bygda som hadde gode hoder, og hva med dem? Hvorfor har vi ikke hørt mer til disse? Pillarviken nevnte i sitt første møte med Krag at også barn fra de velstående gårdene Formo og Rommengaard hørte til dem som var motiverte. 

 Svaret kan også her ligge i det økonomiske aspektet, men motsatt av det ovenstående: Odel og åsetesrett kan ha spilt en rolle. Betegnelsene indikerer en særrett for slekta til å overta fast eiendom pga. slektsrett eller arverett. Følgelig har arvinger til velstående gårder ikke behøvd å forlate bygda fordi de hadde et godt utkomme lokalt. Større gårder kunne gi plass til flere søsken enn bare odelsgutten. 

 Det betyr at dårlig økonomi kan ha vært en medvirkende faktor til at Hougen-brødrene og Botten Hansen søkte ut. Sistnevnte hadde kanskje et tilleggsmotiv pga. oppveksten uten foreldre. For Hougen-brødrenes del ble opprettelsen av lærerseminaret i Klæbu den økonomiske redningen. Det dannet grunnlaget for deres videre karriere.  

 Da jeg sammenlignet prestegjeldet med områder på Sunnmøre, konkluderte jeg med at Ivar Aasen var den eneste fra perioden som profilerte seg i særlig grad utenfor Sunnmøre. Man kunne egentlig ventet noe annet siden det kulturelle nivået og utdanningssituasjonen jevnt over var bra. Sunnmøre var også forskånet fra de store ødeleggelsene fra naturkatastrofene som rammet Gudbrandsdalen. Økonomien var generelt bedre der. Imidlertid underbygger det min antagelse om at fattigdom faktisk var en pådriver for dem med gode evner. Ivar Aasen hadde gode evner og kom fra en fattig familie. Han hadde det som skulle til for å lykkes andre steder. Når mulighetene i bygda var begrenset, var det nødvendig å orientere seg vekk fra hjemstedene. Andre eksempler er Ole Vig og Aasmund Olavsson Vinje. De kom alle fra fattige kår. 

Som vi ser har både ytre og indre påvirkning, inspirasjon og motivasjon i forskjellig grad vært viktige faktorer for de omtalte flinke, unge mennene. Det faktum at de reiste ut kan ha vært motivert av fattigdom og problematiske forhold i bygda. Sånn sett kan man hevde at flere av de viktige samfunnsaktører innen skoleutvikling og kultur på 1800-tallet kanskje ikke hadde engasjert seg så sterkt dersom økonomien hadde vært bedre. 

Men hva med tittelen på masterprosjektet? Hadde bygda ingenting å by de flinke? Basert på de drøftingene jeg har foretatt må det bli et verken eller. Fra slutten av 1700- og til langt ut på 1800-tallet var bygda utvilsomt fattig hvilket resulterte i mye uvillighet og motarbeidelser særlig når det var snakk om skolesaker. Nye lovbestemmelser som f. eks. landsallmueskoleloven av 1827 hadde lite å si for en reformering av skolen med unntak av Krags fastskole. I perioden var det ellers lite som tydet på noen aktiv satsing for en bedre fremtid. Dårlig økonomi går som en rød tråd gjennom hele perioden, og har lagt en demper på dette. Glemmes må heller ikke det religiøse skismaet som herjet landet på denne tiden og satte en stopper for mye av bygdesamarbeidet. Vi så bl.a. hvordan lokalbefolkningen kritiserte presten Krag for hans musikkaftener. Selv om haugianismen riktignok fremmet lesing og sto for en fremtidsrettet økonomisk utvikling, så vet vi at sekten ikke fikk noe fotfeste i Vågå og Sel.

 Men vi har også sett et område med levende kultur gjennom hele 1700-tallet. Allmuen lærte seg å lese, og de brukte penger på å skaffe seg bøker. I tillegg hadde fortellertradisjon dype røtter langt utover de omtalte familiene. Det meste av folkeeventyr og sagn stammer fra området, og ble holdt i hevd hele tiden. Det er en grunn til at Asbjørnsen hentet det meste av sin inspirasjon nettopp fra dette området. 

 Jeg finner det riktig å hevde at bygda hadde lang tradisjon for et rikt kulturliv, men at skolestellet i perioder lå nede grunnet dårlig økonomi og pietismen som sveipte gjennom dalen. Av den grunn har jeg valgt å beholde spørsmålstegnet i tittelen på prosjektet.   

Bibliografi

Litteratur 

●  Akershus Bispedømme: Visitasprotokoller 1732-34 og 1732-1816 (Riksarkivet)

●  Amtmennenes 5-årsberetninger: Oversig over de af Amtmændene afgivne Rapporter angaaende Norges oeconomiske Tilstand m.m. ved Udgangen af Aaret 1829 (Riksarkivet)

●  Amtmennenes 5-årsberetninger: Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835 (Riksarkivet)

●  Arvesen, Olaus: Vaagaapresten, (Kristiania: J.W. Cappelens Forlag, 1916)  

●  Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) Gro Gagemann, Kari Melby, Hilde Sandvik og Ingvild Øye: Med kjønnsperspektiv på norsk historie, (Oslo: Cappelens Akademiske Forlag: 2006):  224

●  Byberg, Lis: Biskopen, bøndene og bøkene. Leseselskapene i Christiansands stift 17981804. Hovedoppgave i historie høsten 1997. Universitetet i Oslo

●  Bygdebok for Vågå og Sel, Band 2, 2004

●  Daae, Ludvig: Paul BottenHansen (Kristiania: Norsk Forening For Bokkunst, 1917)

●  Dahl, Ottar: Forklaring og fortelling i historievitenskapen, Historisk Tidsskrift 72 (1) 1993 ss. 67-79

●  Dokka, Hans-Jørgen: En skole gjennom 250 år, (Oslo: NKS-Forlaget, 1988) 

●  Døssland, Atle, og Geir Hjorthol (red.): Lesande og skrivande bønder, Foredrag frå eit symposium, (Volda: Høgskolen i Volda, Egset Trykkeri, 2005) 

●  Fet, Jostein: Lesande bønder, (Oslo: Universitetsforlaget, 1995) 

●  Fet, Jostein: Skrivande bønder, (Oslo: Det Norske Samlaget, 2003)

●  Fulsås, Narve: Forteljing og historie, Studier i historisk metode (20) 1889 ss. 47-60 

●  Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer, (Gjøvik: Det Norske Samlaget 1997)

●  Hagemann, Gro: De stummes leir? 1800-1900 i Ida Blom og Sølvi Sogner (red.) Med kjønnsperspektiv på norsk historie, (Oslo: Cappelens Akademiske Forlag: 2006)

●  Hagemann, Gro: Skolefolk, Lærernes historie i Norge, (Oslo: Ad Notam Gyldendal a.s.,

1992) 

 Helgheim, Johannes J.: Allmugeskolen paa bygdene, (Oslo: Aschehoug, 1980)

 Hougen, Fredrik: Minner fra Sel I og II. Ca.1910. Privat eie. Uten dato 1 

 Hougen, Fredrik: På seminar og allmueskole for hundred år siden. Privat eie. Uten dato 2

 Hougen, Frik: Ein omgangsskolehaldar og heimbygda hans, Ei monografisk skisse. Privat eie. Uten dato 3

●  Hougen, Frik: Engebret Hougen og hans bygdemålsdiktning, Hovedoppgave i norsk 1932

●  Hougen, Frik: Lesnad og lesehug i ei norsk fjellbygd i siste helvta av 1700-tallet. Særprent or ”Syn og Segn” 1935

●  Hougen, Knut: Engebret Hougen, Hans liv og virke, (Sandefjord: Sandefjord aktietrykkeri,

1934)

●  Hougen, Poul: Skoleinspektør Poul Hougen’s optegnelser og erindringer. Privat eie. Uten dato 4

●  Johnsen, Egil Børre og Trond Berg Eriksen: Norsk litteraturhistorie Sakprosa fra 1750-

1995, Bind I. (Oslo: Universitetsforlaget, 1998)

●  Kjeldstadli, Knut: Det fengende ordet, (Den norske historiske forening 1997)

●  Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var, (Oslo: Universitetsforlaget AS, 2.

opplag, 1999)

●  Kleiva, Ivar: Grunn og Gror, Norddal Bygdebøker, (Bergen 1976) 

●  Kleiven, Ivar: Bygd og Bonde, 1919 

●  Kleiven, Ivar: Fronsbygdin, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1930)

●  Kleiven, Ivar: I Gamle Daagaa, (Oslo: H. Aschehoug & Co., andre opplag, 1944)

●  Kleiven, Ivar: I Heimegrendi, Minne fraa Seksti-Aaron (Kristiania: W. Nygaard, 1908)

●  Kleiven, Ivar: ”Drag or skolesoga” l-V s. 133, Syn og Segn 1898 

●  Myhre, Jan Eivind: Kunnskapsbærerne 1811-2011. Akademikere mellom universitet og samfunn. Oslo 2011

●  Myhre, Jan Eivind: Mange veier til historien., (Oslo: Unipub AS og Tid og Tanke, 2009)

●  Mørkhagen, Sverre: Peer Gynt- historie, sagn og ”forbandet Digt”, (Oslo: J.W. Cappelens forlag a.s., 1997)

●  Pillarviken, Hans Hansen: Selvbiografi. Uten dato. Kopi 

 Pryser, Tore: Norsk historie 1814-1860, (Oslo: Det Norske Samlaget, 1999)

 Rørvik, Harald: Læring og utvikling, (Oslo: Universitetsforlaget AS, 1994)

 Slegten Hougen i Sel. Trykt som manuskript. Sandefjord Blads trykkeri 1916

 Sivertsen, Birger: Hans Hansens Pillarvikens etterkommere, (Trondheim: NTH-trykk, 1995) 

●  Sivertsen, Birger: Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda 1839-1892, (Trondheim: Tapir Akademiske Forlag, 2001)

●  Steen, Sverre: Det gamle samfunn (Oslo: J. W. Cappelens forlag, 1957) 

●  Sørensen, Preben Meulengracht: Fortelling og ære. Studier i islendingesagaerne 1993,

(Universitetet i Oslo, Kompendium 4184)

●  Telhaug, Alfred Oftedal og Odd Asbjørn Mediås: Grunnskolen som nasjonsbygger, (Oslo: Abstrakt Forlag, 2003):

●  Tveitan, Anne S:, Mannen og litteratur-kritikaren Paul Botten Hansen, nordisk hovudfagsoppgåve 1982 II

●  Vannebo, Kjell Ivar: En nasjon av skriveføre, (Oslo: Novus forlag, 1984)

Internet-kilder

●                   Arkivverket, Digitalarkivet: http://www.digitalarkivet.no/ (oppsøkt 17.07, 20.07, 15.08

2011)

●                   Engen, Arfinn, Store Norske Leksikon:

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Engebret_Hougen/utdypning (oppsøkt 07.03.2011)

●                   Kommunearkivet i Sel: (oppsøkt 06.07, 03.10, 2011)

●                   Norsk historisk leksikon: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Messefall (oppsøkt 31.10.2011)

●                   Statsarkivet: http://www.digitalarkivet.no/ (oppsøkt 08.04.2011)

●                   Statsarkivet i Hamar: http://www.digitalarkivet.no/ (oppsøkt 20.05.2012)

●                   Store norske leksikon: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Sivert_Aarflot/utdypning (oppsøkt

09.05.2011)

●                   Store norske leksikon: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Berte_Canutte_Aarflot/utdypning

(oppsøkt 09.05.2011)

 Store norske leksikon: http://www.snl.no/folkebibliotek, (oppsøkt 16.05.2011)

 Store norske leksikon: http://snl.no/fritenker (oppsøkt 28.09.2011)

 Typografi i Norge: http://www.typografi.org/dokum/tyge/tyge.html (oppsøkt 03.05.2011)

 Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg_V%C3%A5penfabrikk (oppsøkt 11.10.

20011)

●                   Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Borgerskole (25.10. 2011)

●                   Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Forliksr (23.04.2011)

 Vedlegg:

Tabell 1: 

Figur etter Helgheim: Opplysninger fra sjeleregister fra 1730-årene om leseferdigheter i fire forskjellige prestegjeld

Tabell 2    

Figur etter Frik Hougen: Tabellen viser hvilke bøker bøndene ønsket å kjøpe på bokauksjoner på slutten av 1700-tallet 

Tabell 3

Figur etter Frik Hougen: Hans egen oversettelse av skifte- og auksjonsprotokoller fra årene

1751-1801. Tabellen viser boktitler som det var mulig å tyde .